Thåström: Beväpna Dig Med Vingar
1. Ulf Lundell. 2. Joachim Thåström. Mange vil rangere skandinavisk rock sånn, eventuelt i omvendt rekkefølge.
Hvis det moderne Skandinavia noen gang har hatt en skikkelig rockestjerne – ja, så må det ha vært Joachim Thåström. På den viktigste rockeklubben Oslo har hatt, Sardine’s (1986-89), var han uten sidestykke – kanskje i konkurranse med Mike Scott i The Waterboys.
Jeg aner ikke hvor mange kvelder Thåströms daværende band, Imperiet, solgte ut på Sardine’s. Men jeg veit at han kunne ha solgt ut mange flere. Han er en gudbenåda vokalist, låtskriver - og ikke minst entertainer; som liveartist har han alt. Måten han vrir seg rundt mikrofonstativet på, kan få noen og hver til å lure på om Mick Jagger aldri fullførte lærlingstudiet.
Hans karriere har forsiktig uttrykt vært mangslungen. Men la meg gjøre kort prosess, og dele den i fire. Sjef i det reine pønkbandet Ebba Grön tidlig på 80-tallet, leder av Imperiet mot slutten av det samme titall, enehersker i industrimetalbandet Peace, Love & Pitbulls i et tiår, bare Thåström – soloartisten – i mesteparten av 00-tallet.
Det blir feil å si at han nå samler trådene; at han liksom tar litt av alt i sin karriere. Det er alt for lite tungt til å være i familie med Peace, Love & Pitbulls, samtidig alt for lite refrengorientert til å tåle sammenligning med hans to første band. Likevel er fellesnevneren enkel å få øye på: Thåström er, i hvert fall i studio og på scenen, en temmelig dyster mann.
Det er en tilfeldighet at han i dag synger om ”Whitney som sjunger Dolly” – sangen er selvfølgelig innspilt lenge før Whitney Houston døde. Jeg velger å tolke det som et tegn på hvor relevant Thåström fortsatt er. Ikke én gang, ikke ett sekund i sin 30 år lange karriere, har denne mannen vært uaktuell, enn si ute av sin samtid. Tvert om, må han kunne karakteriseres som moderniteten sjøl.
Han har et streit rockeband i ryggen nå (inkludert tidvis tung bruk av synther), musikere som får små utfordringer hva harmonier og akkordprogresjoner angår. Thåström anno 2012 skriver enklere sanger enn noen gang. Lengre unna Jan Eggum er det vanskelig å komme.
Men det låter som ei kule. Intenst. På sedvanlig Thåströmsk. I svensk språkdrakt. Men jeg veit at virkeligheten er sånn: For deg som elsker Thåström, er det som regel nok å erfare the sound of him. Denne gangen tilfredsstiller han alle sine trofaste fans – og skaffer seg helt sikkert mange nye.
Del på Facebook | Del på Bluesky