Keep Of Kalessin: Armada

Wow. Hver gang jeg setter på denne skiva oppdager jeg en ny detalj. Jo flere detaljer som åpenbarer seg, jo bedre sitter albumet. Jo bedre plata sitter, jo flere ganger får jeg lyst til å sette den på. Det hele er som en ond sirkel. Nei, vent! Ikke ond, men besettende. Uhyre besettende.


Av en eller annen grunn gikk jeg aldri til innkjøp av ep’en "Reclaim", selv om jeg virkelig likte bandets forrige fullengder "Agnen: A Journey Through The Dark" som kom i 1999. Med enkelte Satyriconske influenser presenterte den forrige skiva et svært kaldt black metal band med et sylkvast lydbilde og mengder av knalltøffe riff. Derfor var det desto mer overraskende å få servert "Armada". Ikke at bandet har gått helt bort fra black metalen. Ikke at riffene er noe dårligere denne gangen. Men "Keep Of Kalessin" er så mye mer enn ”bare” et godt black metal band nå.

Influensene fra andre sjangre er sterkere på "Armada" enn de har vært på Keep Of Kalessins tidligere utgivelser. De melodiøse og brutale temaene veksles om hverandre, mens selsomme innslag som flamenco-trudelutter(!) også har fått plass. Jepp, du leste riktig. På "The Black Uncharted" (som for øvrig er et av skivas sterkeste spor) glir den drønnende og hissige ekstremmetallen over i et nydelig spanskinspirert gitarinnslag to og et halvt minutt ut i låta før fuzzen igjen tar over. Malplassert? Overraskende nok ikke. Derimot herlig forfriskende og svært godt sammensveiset med resten av helheten.

Det går kjapt. Basstrommene smeller til tider som maskingevær og riffingen er teknisk utfordrende. Thebon gjør på sin side en meget god jobb som vokalist. Han varierer ekstremvokalen sin mye, fra de lyseste hese skrik til dypere growling samtidig som han til og med kjører renvokal på enkelte av låtene. Arrangementene er usedvanlige sterke. De mange naturlige og interessante vendingene "Armada" tar, gjør det svært vanskelig å gå lei den.

Den 13. april er Keep Of Kalessin første band ut på Rockefellers hovedscene under Infernofestivalen. Ta turen. Det skal i alle fall jeg. Definitivt!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Mer metal til Hovefestivalen

(02.02.07) Amerikanske Lamb Of God og våre egne Keep Of Kalessin er føyet til line-up`en på Hovefestivalen. Dermed ser metal-programmet på den nystartede festivalen allerede skremmende sterkt ut.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.