Usurper: Cryptobeast

Usurper – death/thrashens hybridutgave av Manowar? Etter å ha hørt igjennom låter som "Kill For Metal" og "Bones Of My Enemies", samtidig som jeg har lest den dype og ytterst meningsfulle lyrikken som tar for seg det evige poser-problemet og stadfester uttrykket ”true metal” en gang for alle, er jeg langt ifra fremmed for tanken.


Musikalsk sett er det derimot et kjempemessig juv mellom Usurper og Manowar. Der Manowar holder seg til ren heavy metal, kjører Usurper en helt annen rute der de har plukket opp inspirasjon fra en mengde storheter som finner sin rettmessige plass i den eldre amerikanske death- og thrashmetal-scenen. Slayer-elementene er fremtredende, Bolt Throwers dødsgroove er klart til stede, og ikke minst – kan du gjette hvor Usurper har navnet sitt fra? Selvfølgelig er det hentet fra Celtic Frosts storslagne låt "The Usurper". Ikke uten grunn.

"Cryptobeast" består av mye fengende materiale. Blastbeats, tunge riff og aggressiv fremtredende vokal er sammensatt i skjønn forening, og mye av materialet er svært kvalitetssterkt, selv om skiva har sine mangler. "Kill For Metal" bør kunne oppnå statusen som allsang-låt på etthvert rølpete vorspiel, med et lettfattelig refreng enhver våken deltager (uansett tilstand) bør ha muligheten til å huske. "Conquest Of The Grotesque" byr på utmerkede heftige og tunge riffpartier som får tankene til å skjene over til Unleashed, mens "Supernatural Killing Spree" representerer de mer hissige blastbeat-innslagene.

Men Usurper når dessverre ikke helt opp denne gangen. Den nye vokalisten er dyktig, og bandet gjør en god samspilt teamjobb her. Til tross for dette, begynner jeg å kjede meg etterhvert som jeg blir godt kjent med skiva, og finner ut at den ikke har så mye spesielt og holdbart å tilby meg som lytter allikevel. Det ”lille ekstra” er ikke tilstedeværende denne gangen, og det er ganske frustrerende når man har i bakhodet at det er samme band som for fem år siden sto for "Necronemesis".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det lukter svidd i Hard Luck Street

(16.07.26) Klar – ferdig – gå! I Hard Luck Street er det hurtiggående boogie og rock’n’roll som gjelder.


Misty Coast til lyden av mågesgrig

(15.07.26) Akkurat passe sløyt, men aldri kjedelig eller langtekkelig.


Pil & Bue - tungt, melodisk, rått

(15.07.26) Finnmarksduoen lager rett og slett imponerende bra rock.


Fixation til topps under Måkeskrik

(15.07.26) Jeg har ekstremt sansen for band som greier å kombinere sarte melodier og støy, der alle instrumentene er like viktige og får vist seg frem like mye.


Poor Bambi - mangslungen støyrock

(14.07.26) På Måkeskrik behøvde man ikke savne rocka damer på scenen!


Funky pop-punk med en god core-groove? Yes!

(14.07.26) Et problem med Sørlandets hovedstad er at det kommer så himla mye bra musikk herfra. Luksusproblem, altså - og egentlig burde jeg følge litt ekstra med på nye band derfra.