Usurper: Cryptobeast

Usurper – death/thrashens hybridutgave av Manowar? Etter å ha hørt igjennom låter som "Kill For Metal" og "Bones Of My Enemies", samtidig som jeg har lest den dype og ytterst meningsfulle lyrikken som tar for seg det evige poser-problemet og stadfester uttrykket ”true metal” en gang for alle, er jeg langt ifra fremmed for tanken.


Musikalsk sett er det derimot et kjempemessig juv mellom Usurper og Manowar. Der Manowar holder seg til ren heavy metal, kjører Usurper en helt annen rute der de har plukket opp inspirasjon fra en mengde storheter som finner sin rettmessige plass i den eldre amerikanske death- og thrashmetal-scenen. Slayer-elementene er fremtredende, Bolt Throwers dødsgroove er klart til stede, og ikke minst – kan du gjette hvor Usurper har navnet sitt fra? Selvfølgelig er det hentet fra Celtic Frosts storslagne låt "The Usurper". Ikke uten grunn.

"Cryptobeast" består av mye fengende materiale. Blastbeats, tunge riff og aggressiv fremtredende vokal er sammensatt i skjønn forening, og mye av materialet er svært kvalitetssterkt, selv om skiva har sine mangler. "Kill For Metal" bør kunne oppnå statusen som allsang-låt på etthvert rølpete vorspiel, med et lettfattelig refreng enhver våken deltager (uansett tilstand) bør ha muligheten til å huske. "Conquest Of The Grotesque" byr på utmerkede heftige og tunge riffpartier som får tankene til å skjene over til Unleashed, mens "Supernatural Killing Spree" representerer de mer hissige blastbeat-innslagene.

Men Usurper når dessverre ikke helt opp denne gangen. Den nye vokalisten er dyktig, og bandet gjør en god samspilt teamjobb her. Til tross for dette, begynner jeg å kjede meg etterhvert som jeg blir godt kjent med skiva, og finner ut at den ikke har så mye spesielt og holdbart å tilby meg som lytter allikevel. Det ”lille ekstra” er ikke tilstedeværende denne gangen, og det er ganske frustrerende når man har i bakhodet at det er samme band som for fem år siden sto for "Necronemesis".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.