Usurper: Cryptobeast

Usurper – death/thrashens hybridutgave av Manowar? Etter å ha hørt igjennom låter som "Kill For Metal" og "Bones Of My Enemies", samtidig som jeg har lest den dype og ytterst meningsfulle lyrikken som tar for seg det evige poser-problemet og stadfester uttrykket ”true metal” en gang for alle, er jeg langt ifra fremmed for tanken.


Musikalsk sett er det derimot et kjempemessig juv mellom Usurper og Manowar. Der Manowar holder seg til ren heavy metal, kjører Usurper en helt annen rute der de har plukket opp inspirasjon fra en mengde storheter som finner sin rettmessige plass i den eldre amerikanske death- og thrashmetal-scenen. Slayer-elementene er fremtredende, Bolt Throwers dødsgroove er klart til stede, og ikke minst – kan du gjette hvor Usurper har navnet sitt fra? Selvfølgelig er det hentet fra Celtic Frosts storslagne låt "The Usurper". Ikke uten grunn.

"Cryptobeast" består av mye fengende materiale. Blastbeats, tunge riff og aggressiv fremtredende vokal er sammensatt i skjønn forening, og mye av materialet er svært kvalitetssterkt, selv om skiva har sine mangler. "Kill For Metal" bør kunne oppnå statusen som allsang-låt på etthvert rølpete vorspiel, med et lettfattelig refreng enhver våken deltager (uansett tilstand) bør ha muligheten til å huske. "Conquest Of The Grotesque" byr på utmerkede heftige og tunge riffpartier som får tankene til å skjene over til Unleashed, mens "Supernatural Killing Spree" representerer de mer hissige blastbeat-innslagene.

Men Usurper når dessverre ikke helt opp denne gangen. Den nye vokalisten er dyktig, og bandet gjør en god samspilt teamjobb her. Til tross for dette, begynner jeg å kjede meg etterhvert som jeg blir godt kjent med skiva, og finner ut at den ikke har så mye spesielt og holdbart å tilby meg som lytter allikevel. Det ”lille ekstra” er ikke tilstedeværende denne gangen, og det er ganske frustrerende når man har i bakhodet at det er samme band som for fem år siden sto for "Necronemesis".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.