Usurper: Cryptobeast

Usurper – death/thrashens hybridutgave av Manowar? Etter å ha hørt igjennom låter som "Kill For Metal" og "Bones Of My Enemies", samtidig som jeg har lest den dype og ytterst meningsfulle lyrikken som tar for seg det evige poser-problemet og stadfester uttrykket ”true metal” en gang for alle, er jeg langt ifra fremmed for tanken.


Musikalsk sett er det derimot et kjempemessig juv mellom Usurper og Manowar. Der Manowar holder seg til ren heavy metal, kjører Usurper en helt annen rute der de har plukket opp inspirasjon fra en mengde storheter som finner sin rettmessige plass i den eldre amerikanske death- og thrashmetal-scenen. Slayer-elementene er fremtredende, Bolt Throwers dødsgroove er klart til stede, og ikke minst – kan du gjette hvor Usurper har navnet sitt fra? Selvfølgelig er det hentet fra Celtic Frosts storslagne låt "The Usurper". Ikke uten grunn.

"Cryptobeast" består av mye fengende materiale. Blastbeats, tunge riff og aggressiv fremtredende vokal er sammensatt i skjønn forening, og mye av materialet er svært kvalitetssterkt, selv om skiva har sine mangler. "Kill For Metal" bør kunne oppnå statusen som allsang-låt på etthvert rølpete vorspiel, med et lettfattelig refreng enhver våken deltager (uansett tilstand) bør ha muligheten til å huske. "Conquest Of The Grotesque" byr på utmerkede heftige og tunge riffpartier som får tankene til å skjene over til Unleashed, mens "Supernatural Killing Spree" representerer de mer hissige blastbeat-innslagene.

Men Usurper når dessverre ikke helt opp denne gangen. Den nye vokalisten er dyktig, og bandet gjør en god samspilt teamjobb her. Til tross for dette, begynner jeg å kjede meg etterhvert som jeg blir godt kjent med skiva, og finner ut at den ikke har så mye spesielt og holdbart å tilby meg som lytter allikevel. Det ”lille ekstra” er ikke tilstedeværende denne gangen, og det er ganske frustrerende når man har i bakhodet at det er samme band som for fem år siden sto for "Necronemesis".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.