Usurper: Cryptobeast

Usurper – death/thrashens hybridutgave av Manowar? Etter å ha hørt igjennom låter som "Kill For Metal" og "Bones Of My Enemies", samtidig som jeg har lest den dype og ytterst meningsfulle lyrikken som tar for seg det evige poser-problemet og stadfester uttrykket ”true metal” en gang for alle, er jeg langt ifra fremmed for tanken.


Musikalsk sett er det derimot et kjempemessig juv mellom Usurper og Manowar. Der Manowar holder seg til ren heavy metal, kjører Usurper en helt annen rute der de har plukket opp inspirasjon fra en mengde storheter som finner sin rettmessige plass i den eldre amerikanske death- og thrashmetal-scenen. Slayer-elementene er fremtredende, Bolt Throwers dødsgroove er klart til stede, og ikke minst – kan du gjette hvor Usurper har navnet sitt fra? Selvfølgelig er det hentet fra Celtic Frosts storslagne låt "The Usurper". Ikke uten grunn.

"Cryptobeast" består av mye fengende materiale. Blastbeats, tunge riff og aggressiv fremtredende vokal er sammensatt i skjønn forening, og mye av materialet er svært kvalitetssterkt, selv om skiva har sine mangler. "Kill For Metal" bør kunne oppnå statusen som allsang-låt på etthvert rølpete vorspiel, med et lettfattelig refreng enhver våken deltager (uansett tilstand) bør ha muligheten til å huske. "Conquest Of The Grotesque" byr på utmerkede heftige og tunge riffpartier som får tankene til å skjene over til Unleashed, mens "Supernatural Killing Spree" representerer de mer hissige blastbeat-innslagene.

Men Usurper når dessverre ikke helt opp denne gangen. Den nye vokalisten er dyktig, og bandet gjør en god samspilt teamjobb her. Til tross for dette, begynner jeg å kjede meg etterhvert som jeg blir godt kjent med skiva, og finner ut at den ikke har så mye spesielt og holdbart å tilby meg som lytter allikevel. Det ”lille ekstra” er ikke tilstedeværende denne gangen, og det er ganske frustrerende når man har i bakhodet at det er samme band som for fem år siden sto for "Necronemesis".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.


Lovende fra unge Beckham

(28.08.26) Han veit nok at han starter i motbakke. Men dette går ganske så bra.