Grimfist: Ghouls of Grandeur

Debutskiva til Grimfist kan sammenlignes med ei pølse i brød. Har du gått lenge uten mat (les: metall), eller om du ganske enkelt er snydens (METALL!!), smaker "Ghouls of Grandeur" som ingen ting annet. Du får servert 10 variasjoner over velkjente temaer fra metallens verden, uten at bandet tar nevneverdig hensyn til hvilken sjanger de henter råvarene sine fra.


Døds- og thrashmetallen tar nok likevel størst plass i kverna til Grimfist, for vi snakker riff, riff og noen riff til.

Bandet har eksistert i to år, og består av vestlendingene Horgh (Immortal), Frediablo (Necrophagia, Gorelord, Soul Forsaken, Deride) og Ole Walaunet som også har spilt/spiller i Deride. At disse guttene har spilt metall også før Grimfist, bidrar til moroa i form av noen voldsomt intense partier innimellom, og spesielt tromminga til Horgh er vanskelig å ikke legge merke til. Det er som sagt ganske moro dette her, men fnisinga når nye høyder først når vi leser at plateselskapet bruker det engelske uttrykket "highly original" om musikken til Grimfist.

Metallen på "Ghouls of Grandeur" er nemlig ikke spesielt original, og det har nok heller ikke vært meninga, for dette er først og fremst ei bruksplate. Banging, hyling, og hytting med knyttneven er bare noen kroppsfunksjoner det fris til i løpet av de førti minuttene plata varer, og når selveste kirkeklokka dukker opp på "Outlined In Black" er det bare å gi seg hen til frysningene som umiddelbart melder seg nedover mot avløpet. Andre høydepunkter er hardt rockende "A World of Wrath", "From Hell And Back" og kronen på verket "Mosh-Pit Underground".

Så er tiden inne for noen mindre sure oppstøt. Det må sies at ikke alle låtene holder like høy standard; "Obsession" for eksempel smaker det litt mye Pantera av, og "Lesser of Two Evils" bare passerer uten å utmerke seg på noen måte. Grimfists gi faen-metall hadde i tillegg kledd en litt mer gi faen-produksjon. Altså litt mer krydder i pølsa om du vil.

Men sånt småpirk er neppe noe en sulten stakkar bryr seg om. For et kjapt skudd med riffsterk metall, kjøper du "Ghouls of Grandeur".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Grimfist: 10 Steps To Hell

(21.10.05) Man kan trygt si at "10 Steps To Hell" er en etterlengtet utgivelse. Personlig har jeg nærmest sett frem til denne skiva som årets potensielle høydare i likhet med mange av dem som fikk øynene opp for bandets fantastiske debut "Ghouls Of Grandeur". Dette er også et av Frediablos siste gjenlevende prosjekter, og at det knytter seg høye forventinger opp til hans nye verk er derfor ikke det minste rart.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.