Hilde Louise: Eleven Nights (And Two Early Mornings)

Strømmen av spennende, norske jazzutøvere ser ut til å være uendelig. Ingenting er forsåvidt hyggeligere enn det: Det eneste man lurer på er egentlig hva de skal leve av alle sammen. Hilde Louise Asbjørnsen er et helt nytt navn for de fleste - som jazzvokalist. De som har fulgt godt med i norsk underholdningsliv de seineste åra har likevel støtt på navnet: Hilde Louise har, sammen med vennina Lene Kongsvik Johansen, gjort stor lykke som gjøgler med forestillingene "Noraprisen" og "Asbjørnsen og Joh. - Nye Eventyr".


Sjøl har jeg bare sett små glimt på TV av de to jentene, men har ingen grunn til å tvile på Knut Borges vurdering: Han mener at den seineste forestillinga var det desidert morsomste han blei utsatt for høsten 2002. Jeg har aldri hatt noen problemer med å slutte meg til fru Borges nest eldste sønns vurderinger når det gjelder humor og heller ikke når det gjelder jazz har vi vært særlig uenige.

Når nestoren innen norsk jazz mener at vi her står overfor det mest allsidige talentet han noensinne har truffet på, er det grunn til å sperre opp ørene. En knapp takt av åpningssporet er også mer enn nok til å skjønne at talentet er uomtvistelig og etter stadig flere gjennomlyttinger trer også originaliteten fram i stadig større grad.

Hilde Louise, fra SykkylvenSunnmøre, er en artist tvers gjennom. Både hennes vokale uttrykk og hennes fysiske utstråling - jeg snakker ikke om utseende - forteller at hun har noe å melde og at ingenting skal kunne stoppe henne fra å melde det. Hilde Louise er en ekte kunstnersjel - vi snakker om ekte vare og måten hun meddeler seg på er en lise.

Jovisst er det mulig å høre at Hilde Louise henter inspirasjon både herfra og derfra. Både som komponist og som sanger er kilder som Cole Porter, Billie Holiday og Tom Waits tilstede, men det som likevel er mest fremtredende er originaliteten. Det er godt mulig å høre Hilde Louises bakgrunn fra de skrå bredder i hennes lett naivistiske måte å tolke sine egne tekster på, men også det stemmer i mine ører.

I tillegg til å imponere voldsomt som vokalist, så er ikke begeistringa mye mindre for både tekstene og låtene hennes. Hun har skrevet alt sjøl og ved første gjennomgang høres mye av materialet ut som om det er henta rett ut fra standardskatten og det er ment som nok en kompliment. Flere og nærmere lyttinger viser også originaliteten her.

Medprodusent og pianør Per Husby har garantert vært med å gi Hilde Louises musikk en riktig og stilsikker innpakning. Trommeslager Klaus Blomvik, perkusjonist Totto Hansen, pianist Tomas Heggdal, bassist og cellist Ole Marius Melhuus, trompeterne Kåre Nymark jr. og Per Willy Aaserud og bassist Roger Williamsen er alle med å skape den riktige ramma rundt de 14 låtene.

Hilde Louise har med "Eleven Nights (And Two Early Mornings)" gått rett inn tetgruppa blant norske jazzvokalister og der er det trangt om plassen. En artist med usedvanlige og mange kvaliteter har inntatt plassene - hvor denne karriera vil gå skal det bli veldig spennende å følge.


Del på Facebook | Del på Bluesky

"Stardust" - en riktig så sexy cabaret

(09.10.21) Hilde Louise Asbjørnsen stråler i «Stardust». Om du trodde girl-power var en nymotens oppfinnelse, bør du ta deg en tur i teateret.


Klimakrisa, according to Per Husby

(07.02.20) Musikken var gigantisk bra! Jeg kommer til den, men først noen ord om hva kvelden strengt tatt handla om: Klimakrisa.


Guys and Dolls: Kom i mål til slutt...

(06.05.14) Denne musikalen fra 50-tallet er en vrien forestilling å elske, men derimot lett å like. Det er vel strengt tatt ingen som har akkurat dette teaterstykket som sin absolutt favoritt, men likevel fortjener den å bli satt opp på Oslo Nye Teater. Resultatet er ujevnt, men godkjent.


Jazz around the Christmas tree

(18.12.13) Det kommer så mye julemusikk … Men her har du jazz-jula di!


The Producers: Verdens morsomste musikal?

(04.02.11) Århundrets feel-good neo-nazi musikal har endelig ankommet Oslo by, og det er bare å begynne med mageøvelsene, fordi du rekker ikke å le deg ferdig før neste humorøyeblikk kommer. Politisk ukorrekt er en understatement. Begrepet "Less is more" finnes virkelig ikke i denne forestillingen. Her er det "more is more, and then some..."


Hilde Louise Asbjørnsen: Never Ever Going Back

(01.04.10) En av våre mest spennende sangerinner markerer 2010 med både nyfødt baby og ny plate. Hun har funnet de riktige musikerne å leke med i studio, og laget en plate som både er munter og mangfoldig.


Stilfull Hilde Louise på Blå

(28.03.10) (Oslo/PULS): Hilde Louise Asbjørnsen slapp sitt nye album "Never Ever Going Back" forrige uke, og ble foreviget av Puls-fotograf Johnny Nordskog på sin releasekonsert på Blå.


En svensk musikalsk skattekiste

(08.04.08) (Bergen/PULS): Koop serverte elektronisk jazz i storbandversjon på USF Verftet. Sammen med Hilde Louise Asbjørnsen leverte de en swingende konsert.


Hilde Louise Asbjørnsen: Birdie Blues

(05.09.05) Vokalisten, revyartisten, komponisten og tekstforfatteren Hilde Louise Asbjørnsen har enda ikke rukket å fylle 30 år. Det er forsåvidt ikke så rart: Hun har vært så vanvittig travelt opptatt med en rekke andre ting at det sikkert ikke har vært prioritert. Det hun har rukket derimot, tausa frå Sykkylven på Sunnmøre, er ikke mindre enn imponerende og med sin andre solo-CD på to år etablerer hun seg elegant i tetsjiktet blant norske vokalister - og der er det trangt i toppen!


Bjørn Alterhaug: Moments

(04.07.05) For kort tid siden fylte en av norsk jazz' virkelige bautaer, Bjørn Alterhaug, 60 år. Det blei forhåpentligvis markert på behørig vis i Trondheim og dalstrøka nordover der Alterhaug lever og har sine røtter og sitt virke. Som det usedvanlig rause mennesket Alterhaug er byr han like godt alle oss andre på en presang også: "Moments", hans platedebut fra 1979, har kommet ut på CD for første gang og den har tålt tidens tann på alle slags vis.


Ornette or not? Ornette!

(01.07.04) (Kongsberg/PULS): En av de siste gjenlevende legendene innen jazzen, Ornette Coleman, avslutta åpningsdagen på jubileumsfestivalen i sølvbyen. Det gjorde Coleman på det viset som man kan og skal forvente av en stilskaper: Han tok oss med til steder vi knapt ante eksisterte og han fortalte oss at originaliteten og skaperkraften fortsatt er tilstede i fullt monn.


Laila Dalseth: Everything I Love

(04.09.03) Laila Dalseth har med sine rundt 40 års fartstid i jazzbransjen så absolutt oppnådd veteranstatus. Den eminente vokalisten med røtter både i Bergen og Billie Holiday kunne enkelt og greit surfa videre på standardlåt-bølga med standardtolkninger, men som en ekte jazzmusikant så har hun stadig ønske om å gi seg sjøl utfordringer. Resultatet har blitt ett av hennes aller beste visittkort gjennom en lang og flott karriere.


Per Husby Septet: Peacemaker

(26.08.03) Per Husbys "Peacemaker" blei spilt inn i 1976, men utgitt i kun 500 eksemplarer på et lite studentselskap i Trondheim. På ett vis er dette den "egentlige" utgivelsen av dette flotte tidsbildet fra midten av 70-tallet. Samtidig som det er tidsbilde fra cirka et kvart århundre tilbake, er det også musikk som har tålt tidens tid tann på et fremragende vis.


Harald Bergersen: Harald Bergersen
Bjørn Johansen: Bjørn Johansen

(19.11.01) Harald Bergersen og Bjørn Johansen er to viktige musikanter fra den godt voksne jazzgenerasjonen. Med disse to utgivelsene foreligger det endelig en dokumentasjon over viktige epoker i deres karrierer.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.