Harald Bergersen: Harald Bergersen
Bjørn Johansen: Bjørn Johansen
Harald Bergersen og Bjørn Johansen er to viktige musikanter fra den godt voksne jazzgenerasjonen. Med disse to utgivelsene foreligger det endelig en dokumentasjon over viktige epoker i deres karrierer.
For noen uker siden kom første del av Oslo Jazz Circle og Gemini Records sin dokumentasjon av viktige musikanter og epoker i norsk jazzliv. Da var det trompeteren Rowland Greenberg, pianisten Einar Iversen og tenorsaksofonistene Arvid Gram Paulsen, Kristian Bergheim og Mikkel Flagstad som blei portrettert. Del to, av tre, foreligger nå og nok en gang er det saksofonister det dreier seg om: Harald Bergersen og Bjørn Johansen - begge noe yngre enn de tre fra forrige runde.
Harald Bergersen, født i 1937, er nok den minst kjente av de to hos den store hop. Hovedårsaken til det kan nok være at Bergersen i store deler av sin karriere har vært minst like mye opptatt med klassisk musikk, der klarinetten har spilt hovedrolla, som med jazz. Likevel har Bergersen helt siden slutten av 50-tallet vært en sentral skikkelse i spesielt hovedstadens jazzliv.
Plateutgivelsene har ikke akkurat trilla ut av sekken til Bergersen; den forrige kom i 1985, så disse innspillingene fra 1973 og 1978 er en kjærkommen tilvekst til dokumentasjonen av hva og hvem jazzmusikanten Harald Bergersen er.
Begge opptakene er gjort live, heholdsvis på salige Amalienborg Jazzhus, kanskje bedre kjent som Malla, i Oslo og på den like legendariske jazzklubben Trubaduren, eller Trubben, i Trondheim. På Oslo-opptakene har Bergersen med seg Henrik Lysiak på piano, Tore Nordlie på bass og Eyvind Olsen på trommer, mens de lokale heltene Bjørn Alterhaug på bass, Per Husby på piano og Ernst-Wiggo Sandbakk på trommer gjør en utmerka innsats i Trondheim.
Bergersen framstår som en uttrykksfull bebop-fundamentert saksofonist med røtter tilbake til mainstream-epoka. I all hovedsak får vi høre han på tenor, men sopranen benyttes også og jeg trives best med Bergersen i hans mer moderne utgave, i f.eks. Thad Jones' nydelige ballade "A Child Is Born" og Sonny Rollins-klassikeren "Oleo". Ingen av innspillingene var nok ment for utgivelse og vi møter to meget avslappa kvartetter, der jeg foretrekker Trondheims-utgaven som den absolutt mest homogene.
Bjørn Johansen, med John til mellomnavn, er født i 1940 og har bokstavelig talt spilt en mye mer sentral rolle i norsk jazzliv. Helt siden slutten av 50-tallet har Johansen vært en ledende skikkelse i det norske bebop-baserte miljøet på ymse saksofon-typer - som etter hvert kun har blitt tenorsaksofon. Platetilgangen med Johansen, både sammen med utenlandske storheter og spesielt sammen med hans sjelsfrende Egil Kapstad, har vært mye bedre enn i tilfellet Bergersen, men likevel har hans karriere vært alt for lite dokumentert. Her får vi 12 kutt med 9 forskjellige konstellasjoner innspilt fra 1960 og fram til 1990, og det er svært interessant å følge Johansens utvikling gjennom disse tidligere uutgitte innspillingene.
Johansen har vært en mann i konstant utvikling, sjøl om bebop-fundamentet hele tida har ligget i bånn. Johansen legger overhodet ikke skjul på at saksofonister som Dexter Gordon, tidlig John Coltrane og Sonny Rollins har vært og er en betydelig inspirasjonskilde og deres tøffe, røffe og utadvendte spillestil har en glitrende ambassadør i Norge - vi snakker på ingen måte om noen kopi, men om en særegen personlighet som har utvikla sitt eget uttrykk.
Arbeidet Oslo Jazz Circle og Gemini Records har lagt ned her er av stor historisk betydning og fortjener en masse verbale roser. Intervjuene med Bergersen og Johansen i omslagsheftene er også interessante, men mindre imponerende er det at navnene på enkelte av musikantene er feilskrevet. Jeg trodde ikke slikt blei godtatt i det gode broderskap i Oslo Jazz Circle, men så feil kan man altså ta. Nå gjenstår utgivelsene med Kjell Karlsen og Bjarne Nerem - det er ingen grunn til å tro at det blir noen nedtur.
Del på Facebook | Del på Bluesky