The Producers: Verdens morsomste musikal?

Århundrets feel-good neo-nazi musikal har endelig ankommet Oslo by, og det er bare å begynne med mageøvelsene, fordi du rekker ikke å le deg ferdig før neste humorøyeblikk kommer. Politisk ukorrekt er en understatement. Begrepet "Less is more" finnes virkelig ikke i denne forestillingen. Her er det "more is more, and then some..."

---

The Producers / /

Av Petter Aagaard // 04.02.11

---

Den versjonen som i går hadde premiere på Oslo Nye er på en måte en sceneversjon av filmen fra 2005, som var en versjon av Broadway-forestillingen fra 2001, som igjen var en teaterversjon av filmen fra 1968 som handler om et Broadwaystykke som skal settes opp i 1959. Komplisert? Okey, la meg prøve en gang til: Det var altså en gang en film som handlet om en musikal, som ble til en musikal, som ble til en film, som nå er blitt en musikal igjen, basert på filmen... Ble du svimmel? Bra... Det er sånn den legendariske komponisten og filmregissøren Mel Brooks vil at det skal være.

Kort forklart: Stykket handler om en teaterprodusent og en regnskapsfører som skal sette opp den mest usmakelige musikalen i historien, en garantert flopp om du vil, slik at stykket blir tatt av plakaten etter èn dag, og de 20 000% prosentene investorene har gitt dem, skal de stikke av med selv og flytte til Rio. Hva er da mer usmakelig enn en hyllest til Hitler som vinner 2. Verdenskrig, og er så gay at han "nearly flyes away"? Vel, det blir så usmakelig at folk tror det er sarkasme på sitt ytterste, og forestillingen blir en suksess. Det ble den også i virkeligheten, fordi i 2001 vant "The Producers" utrolige 12 Tony Awards (Broadway's Oscar), noe som er en ny rekkord. Mel Brooks skrev og regisserte den originale filmen, komponerte låtene til teaterversjonen, og kan midlt sagt kalles for et komisk geni. Eller som han selv sier når han nyser: "Ah-Jew!"

GEIR KVARME: Som den ultrahomosexuelle Adolf Elisabeth Hitler.

I Norge har man samlet sammen et mektig cast til å gjøre disse fargerike rollene, og de to som imponerer mest er uten tvil Jan Martin Johnsen som den litt nerdete og søte regnskapsføreren Leo Bloom og Geir Kvarme som den übergay, over-the-top teaterregissøren Roger DeBris. Disse to hjelper til å løfte alle scenene de er med i, og spytter dialog slik at vi får med oss hvert eneste ord de sier (og synger). Man skal ikke se bort ifra at de kan vinne en pris eller to for deres fantastiske tolkninger. Multitalentet Hilde Louise Asbjørnsen sin tolkning av den søte, svenske skuespiller/sekretæren Ulla Inga Hanson Janson Svanson Kaisa-Lotta-Stina Svinsen-Svansen Svenson er utrolig sjarmerende, og bør også fremheves som et av høydepunktene i stykket, selv om hun egentlig er alt for lav for denne rollen. (På Broadway var hun nesten 2 meter!)

Teateret har nok en gang samlet sammen et utrolig energisk og varmt ensemble som virkelig leverer varene hver gang de er på scenen. Alt for mange å nevne her, men det er noe spesielt når den syngende danseren Håkon Sigernes tar på seg naziuniformen og synger den fantastiske theme-låten "Det Våres for Hitler" med blond bakoversveis, steppesko og glimt i øyet. Sindre Postholm som "the little wooden boy" sørget for kjempehøy latter i salen, og vi kommer nok til å se mer til denne karen fremover. Regissør Anders Algaard har definitivt rutinen i orden, og alt flyter ganske så dynamisk, for ikke å snakke om den kreative koreorgafien av Jonas Digerud, som klarer å fylle annenhvert dansesteg med masse humor og overraskelser.

SJARMTRIOEN: Jan Martin Johnsen, Hilde Louse Asbjørnsen og Anders Hatlo.

Siden undertegnede så denne forestillingen i London i 2004 så blir det selvsagt lett å sammenligne, og ikke minst vite hva som kanskje kunne vært bedre. Rollen som teaterprodusenten Max Bialystock f.eks (her spilt av Anders Hatlo) er en meget vanskelig rolle å spille, den er 5-dimensjonell om du vil, hvor du ikke skal få helt taket på karakteren før siste scene. Anders har rutinen i orden, og vinner publikum flere ganger, men av og til så virker det som om han konsenterer seg mer om å huske tekst, istedet for å formidle den. Det samme kan egentlig sies om Ivar Nørve sin tolkning av Frantz Liebkind, utrolig morsom til tider, men litt påtatt.

Visuelt så er dette en fest for både øyne (Lars-Åke Wilhelmsson har laget hysteriske kostymer) og ører (under Trond Lindheims fabelaktige orkesterledelse, + Ivar Tindbergs gjennomtenkte oversettelse) og jeg håper virkelig at dette blir en suksess for teateret. Puls gir vanligvis ikke terningskast, men du kan lese deg frem til en solid 5'er, hvis du var i tvil. Oslo Nye er visst litt avhengig av en suksess nå i 2011, og "The Producers" er definitivt verdt hver krone, så lenge de ikke lover investorene noe mer enn 100%, som i dette tilfelle, er staten.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky