Bjørn Alterhaug: Moments

For kort tid siden fylte en av norsk jazz' virkelige bautaer, Bjørn Alterhaug, 60 år. Det blei forhåpentligvis markert på behørig vis i Trondheim og dalstrøka nordover der Alterhaug lever og har sine røtter og sitt virke. Som det usedvanlig rause mennesket Alterhaug er byr han like godt alle oss andre på en presang også: "Moments", hans platedebut fra 1979, har kommet ut på CD for første gang og den har tålt tidens tann på alle slags vis.


Siden slutten av 60-tallet har Bjørn Alterhaug spilt ei sentral rolle i norsk jazzliv både som musikant og som pedagog. Han har vært og er fortsatt besjela med en ekthet som mange kan lære svært mye av. For oss som har vært med ei stund, og for alle som har kommet til, er det svært hyggelig å få et tilbakeblikk på hva og hvem Alterhaug var - og fortsatt er.

"Moments", som blei tildelt Spellemann-prisen for 1979, er på sett og vis ei slags oppsummering av hva Bjørn Alterhaug hadde holdt på med gjennom hele 70-tallet. Det viser oss en musikant, komponist og bandleder med visjoner og vyer - som aldri sto stille og som hele tida utfordra både seg sjøl og de rundt seg.

Bjørn Alterhaug er en musikant og et menneske som har en solid bagasje å ta med seg på ferden. Heldigvis har han både evne og vilje til å dele den med alle oss rundt seg - det er en raushet i mennesket som skinner tydelig gjennom i musikken.

Det er få jeg kjenner til som har en så solid kunnskap om jazzhistorien som Alterhaug og som vet å ta den med seg i sine egne ekskursjoner. Jovisst er tradisjonen i bånn her, men samtidig blir det utforska nye territorier med impulser fra en rekke andre sjangre.

Med seg på disse 11 utfluktene, som jeg var så heldig å få oppleve mer eller mindre live i Trondheim på denne tida, har han en rekke av Trondheims aller mest dyktige kreative herrer - og ei dame. Gunnar A. Berg på gitar - han har også skrevet den eneste låta bortsatt fra sjefen -, Terje Bjørklund på tangenter, Ivar Gafseth og Tove Karoline Knutsen på vokal, Tore Engstrøm, John Pål Inderberg og Ove Stokstad på saksofoner, Per Husby på piano, Åge Midtgaard, Torgrim Sollid og Lars Martin Thomassen på trompet og flugelhorn og Carl Haakon Waadeland på trommer, er som å bla tilbake i minneboka - ei bok med utelukkende gode minner.

Dette var og er kvalitetsmusikk med så mye inderlighet og ekthet som vel tenkelig. Dette er musikk både laget og framført med enormt mye empati og du verden så hyggelig det er å bli servert dette tidsbildet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Klimakrisa, according to Per Husby

(07.02.20) Musikken var gigantisk bra! Jeg kommer til den, men først noen ord om hva kvelden strengt tatt handla om: Klimakrisa.


Ornette or not? Ornette!

(01.07.04) (Kongsberg/PULS): En av de siste gjenlevende legendene innen jazzen, Ornette Coleman, avslutta åpningsdagen på jubileumsfestivalen i sølvbyen. Det gjorde Coleman på det viset som man kan og skal forvente av en stilskaper: Han tok oss med til steder vi knapt ante eksisterte og han fortalte oss at originaliteten og skaperkraften fortsatt er tilstede i fullt monn.


Hilde Louise: Eleven Nights (And Two Early Mornings)

(04.03.04) Strømmen av spennende, norske jazzutøvere ser ut til å være uendelig. Ingenting er forsåvidt hyggeligere enn det: Det eneste man lurer på er egentlig hva de skal leve av alle sammen. Hilde Louise Asbjørnsen er et helt nytt navn for de fleste - som jazzvokalist. De som har fulgt godt med i norsk underholdningsliv de seineste åra har likevel støtt på navnet: Hilde Louise har, sammen med vennina Lene Kongsvik Johansen, gjort stor lykke som gjøgler med forestillingene "Noraprisen" og "Asbjørnsen og Joh. - Nye Eventyr".


Laila Dalseth: Everything I Love

(04.09.03) Laila Dalseth har med sine rundt 40 års fartstid i jazzbransjen så absolutt oppnådd veteranstatus. Den eminente vokalisten med røtter både i Bergen og Billie Holiday kunne enkelt og greit surfa videre på standardlåt-bølga med standardtolkninger, men som en ekte jazzmusikant så har hun stadig ønske om å gi seg sjøl utfordringer. Resultatet har blitt ett av hennes aller beste visittkort gjennom en lang og flott karriere.


Per Husby Septet: Peacemaker

(26.08.03) Per Husbys "Peacemaker" blei spilt inn i 1976, men utgitt i kun 500 eksemplarer på et lite studentselskap i Trondheim. På ett vis er dette den "egentlige" utgivelsen av dette flotte tidsbildet fra midten av 70-tallet. Samtidig som det er tidsbilde fra cirka et kvart århundre tilbake, er det også musikk som har tålt tidens tid tann på et fremragende vis.


Harald Bergersen: Harald Bergersen
Bjørn Johansen: Bjørn Johansen

(19.11.01) Harald Bergersen og Bjørn Johansen er to viktige musikanter fra den godt voksne jazzgenerasjonen. Med disse to utgivelsene foreligger det endelig en dokumentasjon over viktige epoker i deres karrierer.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.