Laila Dalseth: Everything I Love
Laila Dalseth har med sine rundt 40 års fartstid i jazzbransjen så absolutt oppnådd veteranstatus. Den eminente vokalisten med røtter både i Bergen og Billie Holiday kunne enkelt og greit surfa videre på standardlåt-bølga med standardtolkninger, men som en ekte jazzmusikant så har hun stadig ønske om å gi seg sjøl utfordringer. Resultatet har blitt ett av hennes aller beste visittkort gjennom en lang og flott karriere.
"Everything I Love" er Laila Dlaseths niende CD på Gemini Records siden 1986. I tillegg har det også blitt noen til sammen med andre artister på andre selskaper: Dalseth er med andre ord både en erfaren og relativt veldokumentert musikant. Akkurat derfor er det ekstra hyggelig at hun tar nye grep og nye sjanser i forbindelse med denne utgivelsen.
De som tror at Laila Dalseth dermed har kasta seg på frijazzbølga, tar likvel kraftig feil. Dalseth har siden karriera hennes tok av i hjembyen Bergen bekjent seg til et tonespråk som har sine tydelige røtter i swing, mainstream og bebop. Der befinner hun seg fortsatt, men også innenfor disse grensene finnes det stadig nye måter å tolke musikken på og disse prøver altså Dalseth til en viss grad ut her.
Det melodiske, harmoniske og rytmiske fundamentet ligger stort sett fast, men assistansen fra spesielt pianist - og ikke minst arrangør - Per Husby, gjør sitt til at musikken låter frisk og gir både alle involverte og oss som lyttere nye utfordringer.
Laila Dalseth har alltid vært dyktig til å plukke medmusikanter som kan gi henne solid reisefølge og denne gangen er på ingen måte noe unntak. Som alltid er ektemann og tenor- og sopransaksofonist Totti Bergh en meget stilsikker og uttrykksfull støttespiller og i bassist Kåre Garnes har Dalseth med seg en bunnsolid og sterkt undervurdert musikant: Hør bare på hans nydelige jobb som alene-støttekontakt i "They Say It's Wonderful". Altsaksofonist Frode Nymo er i mine ører en musikant i verdensklasse - bare spør Michael Brecker etter møtene med Nymo i Molde i sommer. Her følger flere nye bekreftelser på min påstand. Trommeslager Tom Olstad er bortimot personifiseringa av dette musikkuttrykket her hjemme og passer utmerket inn. Når det gjelder gitarist Staffan William-Olsson viser han stadig nye sider av seg sjøl og også innenfor dette tonespråket swinger det noe grasat av mannen vi har adoptert som norsk for lenge siden. Hans nydelige gitarspill - alene med fruen - på "The Folks Who Live On The Hill" er så smakfullt og vakkert at det er verdt inngangspengene alene.
Det er ikke til å undres over at Laila Dalseth stortrives i et slikt selskap. Husby har tatt med seg elementer fra så "ute" kilder som Robert Schumann, men også det passer inn i dette selskapet der også Duke Ellington blir hylla med tre sanger - uten at noen av dem er skrevet av han! Spesielt, men med en klar logikk bak som med alt annet på denne innspillinga.
Vi får møte Laila Dalseth i alle slags tempi og i en rekke stemninger her og at det er en vokalist og musikant i nærheten av sitt kreative høydepunkt, synes åpenbart. Laila Dalseth har fått veldig mye skryt både her hjemme og utenlands for sine bragder - nå er det bare å finne fram godordene igjen for alle med sans for tradisjonell jazz med personlighet.
Del på Facebook | Del på Bluesky