Rod Stewart: It Had To Be You - The Great American Songbook
Nå surrer'n fælt. Det fins ikke lenger noe mål og mening, ingen retning, på hva Rod Stewart steller med. Han utvikler ikke sin karriere, han vikler seg inn i tullball. Svisker fra tida før første verdenskrig... Det kan umulig være derfor Gud ga Rod Stewart evnen til å synge rock'n'roll slik ingen andre kan.
Det må ikke være gæernt å synge gamle sanger om igjen. Linda Ronstadt har gjort det med hell, for ikke å snakke om Roxy Music-crooneren Bryan Ferry. Poenget er at Ferry gjorde noe ganske eget med stoffet; han satte sammen et lite kammerpop-band som kunne spille fletta av de fleste i et hvert lite café-hjørne.
Med hjelp av Santana-produsenten Clive Davis har Rod Stewart lagd et album som låter kliss, kliss og atter kliss. Smektende fioliner, enda mer smektende pianotriller, trompettoner som passa på Danskebåten midt på 60-tallet...
Dette er bortkasta talent, enkelt og greit - og jeg begriper ikke hvorfor det skal være sånn. Han tulla det jo til for seg sjøl også ved forrige korsvei:
"Human".
Nå må vi helt tilbake til 1998 for å finne ei skikkelig fet Rod Stewart-skive. Men da snakka vi også - "When We Were The New Boys" var virkelig ei perle av et rock-album.
Da var han 53, og han har på ingen måte mista røsten siden den gang. Det er bare ikke sånn som dette vi vil ha Rod Stewart. Verden har hatt mer enn nok med én Perry Como.
Del på Facebook | Del på Bluesky