Rod Stewart: Human
Det var jo for godt til å være sant. Ja, 1998-utgivelsen "When We Were The New Boys" var nærmest for god til å være sann - Rod Stewart i ass-kickin' rock'n'roll-form. Nå er vi dessverre tilbake i hverdagen. "Human" er ei sammenhengende søtspuppe av typen Clapton-pop miksa med nymotens R&B - og noe som ligner en julesang eller to.
Han har gjort mye, nesten alt. Men gjennom drøyt 30 år som plateartist har han aldri mista stilen. Selv som reindyrka disco-artist ("D'ya Think I'm Sexy") var han ytterst stilfull. (I motsetning til sin samtidige Elton John, som gikk i baret så søla skvatt da han forsøkte å gå samme vei.)
Denne gangen føles det bare som om han har forsøkt å bli pinlig. "moderne".
Stemmen er selvfølgelig der, nøyaktig like fin-raspete som alltid. Det hjelper bare så lite, så lenge
a) låtaterialet er langt under pari
b) innpakninga - produksjonen - er fullstendig... upassende.
For å rydde unna eventuelle misforståelser: Undertegnede er ikke av den typen Rod Stewart-fans som bare må ha "Hot Legs"-rockere til enhver tid. Jeg elsker side 2 på "A Night On The Town"!
Men dette går over min forstand. Den gamle forbundsfelle Ron Wood kan umulig ha vært konsultert i sakens anledning.
På låtsida finner jeg bare en unnskylding for å gi ut dette albumet. Sangen ligger som nummer ni, og heter "To Be With You". Men se så, om ikke dette selskapet har prestert å utstyre kompet med Richard Clayderman-piano!?!?! Mens de allerede sitter på en temmelig stilig twang-gitar...
Når skal Rod Stewart skjønne at det - i hans tilfelle - egentlig bare er ett band-oppsett som gjelder. På ordendtlig?
Trommer
Bass
Gitar
Gitar
Vokal
Del på Facebook | Del på Bluesky