Norgeshistorias beste konsert? Garantert!

Verdenshistorisk, vil jeg si. Jeg kan aldri tenke meg at The Beatles noen gang var bedre.


Vi snakker om den komplette konsertopplevelse. Rock’n’roll kan aldri bli mer entertainment enn Rod Stewart. Sånn sett var årets Norwegian Wood en glimrende illustrasjon. Kvelden i forveien spilte det fantastisk gode britpop-bandet Manic Street Preachers aldeles glimrende, men med en vokalist/solo-gitarist som sto som spikra til scenen. Totalt sjarmløst.

Jeg gir vanligvis blaffen i hva folk har på seg på scenen, men Rod Stewart gjør også det til kunst. Tre antrekk. Alt like stilsikkert korrekt. Det faktum at denne mannen er 68, kan jo få alle andre som føler seg sånn noenlunde oppegående til å føle seg som en sekk poteter.

Hitparaden – de fleste henta fra 70-tallet – er av en annen verden. Spør en hvilken som helst fan, og han eller hun kan begynne å grine av å få «The First Cut is the Deepest», «Have I Told You Lately That I Love You» og «I Don’t Wanna Talk About It» i rekkefølge.

Videoskjermen fungerer perfekt, også når vi får servert gamle opptak av en ung Stewart som fotballspiller – billedakkompagnement til «You’re In My Heart», selvfølgelig, en sang som jo handler om Celtic United. Han drysser signerte fotballer over publikum mens han uanstrengt synger den vokalmessig uhyre utfordrende «Hot Legs».

Jeg telte 13 musikere på scenen, ni av dem jenter. Og, vel – Rod Stewart tar ikke med seg hva som helst på scenen, om jeg kan si det sånn. But God, could they play, as well! De gjorde «Maggie May» til et fire minutters, sant kunstverk!

Jeg kunne greid meg uten «Sailing», og for så vidt også «Do ‘Ya Think I’m Sexy» - men det forteller det meste at han til og med gjorde den med stil. Noen ganger er det sånn at disco er undervurdert!

Jeg har sett det meste som er å se av store stjerner i rock’n’roll business. Men aldri har jeg kost meg så glugg i hjel som i Frognerbadet en nydelig sommerkveld i det herrens år 2013.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ooh la la! Hvilket Rod Stewart-party!

(13.11.21) Hvis du ikke liker dette albumet, liker du rett og slett ikke Rod Stewart. Og da kan du like godt slutte å lese her.


Rod Stewart klar med nytt album

(16.09.21) Han har kommet til nummer 31: Rod Stewart slipper nytt album 12. november.


Julemusikk? Du får det meste av Rod Stewart

(20.12.19) Det er nesten som å få Royal Albert Hall hjem i stua. Men altså med Rod Stewart på scenen.


Rod Stewart i kanonform

(12.10.18) I en alder av 73 har Rod Stewart kommet opp med et flunka nytt album som speiler hele hans karriere.


Sorry darling, fooled you again

(10.12.14) Lyst på litt sex, drugs and rock’n’roll – i bokform?


Rod Stewart: As Time Goes By...

(02.12.03) Rod Stewart er på feil jorde. Eller kanskje heller; på feil restaurant. Borti en krok sitter han og synger rein taffel-musikk - en sjanger han overhodet ikke behersker.


Rod Stewart: It Had To Be You - The Great American Songbook

(05.11.02) Nå surrer'n fælt. Det fins ikke lenger noe mål og mening, ingen retning, på hva Rod Stewart steller med. Han utvikler ikke sin karriere, han vikler seg inn i tullball. Svisker fra tida før første verdenskrig... Det kan umulig være derfor Gud ga Rod Stewart evnen til å synge rock'n'roll slik ingen andre kan.


Rod Stewart: Human

(06.06.01) Det var jo for godt til å være sant. Ja, 1998-utgivelsen "When We Were The New Boys" var nærmest for god til å være sann - Rod Stewart i ass-kickin' rock'n'roll-form. Nå er vi dessverre tilbake i hverdagen. "Human" er ei sammenhengende søtspuppe av typen Clapton-pop miksa med nymotens R&B - og noe som ligner en julesang eller to.


Charlie Harper: - Rod Stewart lærte meg å spille munnspill

(18.02.01) Han var "for gammal" til å være punker på allerede på slutten av 70-tallet, Charlie Harper. Det er kanskje derfor han har holdt på så lenge i ettertid også, for liksom å bevise at han ikke var en som bare hang seg på dengang. Selv om akkurat dét er lite trolig. I dag - 25 år seinere - er han en av ytterst få på sin alder som fremdeles flyr rundt med grønn punkesveis og skinnjakke, hopper opp og ned på scenen og kommer med "Police Are Fascists"-aktige utrop. Standhaftlig til det siste, det skal han ha og det står det faktisk stor respekt av. Han kunne sikkert ha valgt en mye mer konfortabel måte å gå alderdommen i møte på.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!