Rod Stewart i kanonform
I en alder av 73 har Rod Stewart kommet opp med et flunka nytt album som speiler hele hans karriere.
Denne gang serverer han alt. Ballader, disco(!)-rytmer, keltisk-inspirerte låter – men framfor alt: Drivende god pop og tradisjonell rock.
Han har skrevet nesten alle sangene sjøl, noe som jo ikke alltid har vært vanlig gjennom hans 50 år lange karriere på toppen av internasjonal pop/rock.
Synger han like godt som for noen tiår siden? Svar ja. Skal vi dømme ut fra denne utgivelsen, vil han ikke ha noen problemer med å synge «Maggie May» i original toneart. Og det er en temmelig krevende låt for en vokalist å gjøre.
Synger han så bare om tullete ting, som «Do Ya Think I’m Sexy»? Nix. Vel er han innom det festlige livet i Las Vegas; det skulle bare mangle – de fleste låtskrivere lager vel låter med utgangspunkt i eget liv. Men han finner også plass til en låt om påskeopprøret i Irland i 1916, og en om livet som hvalfanger.
I tillegg en sang om en kjær venn som har gått bort. "Farewell" er rørende vakker, en sang som ganske sikkert vil bli brukt i mang en framtidig begravelse.
Sist gang jeg så ham, var i Frognerbadet i 2013. I mellomtida har jeg også lest hans mildt sagt utleverende sjølbiografi.
Rod Stewart har virkelig en egen evne til å være seg sjøl lik. I år er han lettere å like enn på svært lenge.
ROD STEWART
Blood Red Roses
Republic Records
Del på Facebook | Del på Bluesky