Rod Stewart: Human

Det var jo for godt til å være sant. Ja, 1998-utgivelsen "When We Were The New Boys" var nærmest for god til å være sann - Rod Stewart i ass-kickin' rock'n'roll-form. Nå er vi dessverre tilbake i hverdagen. "Human" er ei sammenhengende søtspuppe av typen Clapton-pop miksa med nymotens R&B - og noe som ligner en julesang eller to.


Han har gjort mye, nesten alt. Men gjennom drøyt 30 år som plateartist har han aldri mista stilen. Selv som reindyrka disco-artist ("D'ya Think I'm Sexy") var han ytterst stilfull. (I motsetning til sin samtidige Elton John, som gikk i baret så søla skvatt da han forsøkte å gå samme vei.)

Denne gangen føles det bare som om han har forsøkt å bli pinlig. "moderne".

Stemmen er selvfølgelig der, nøyaktig like fin-raspete som alltid. Det hjelper bare så lite, så lenge

a) låtaterialet er langt under pari
b) innpakninga - produksjonen - er fullstendig... upassende.

For å rydde unna eventuelle misforståelser: Undertegnede er ikke av den typen Rod Stewart-fans som bare ha "Hot Legs"-rockere til enhver tid. Jeg elsker side 2 på "A Night On The Town"!

Men dette går over min forstand. Den gamle forbundsfelle Ron Wood kan umulig ha vært konsultert i sakens anledning.

På låtsida finner jeg bare en unnskylding for å gi ut dette albumet. Sangen ligger som nummer ni, og heter "To Be With You". Men se så, om ikke dette selskapet har prestert å utstyre kompet med Richard Clayderman-piano!?!?! Mens de allerede sitter på en temmelig stilig twang-gitar...

Når skal Rod Stewart skjønne at det - i hans tilfelle - egentlig bare er ett band-oppsett som gjelder. På ordendtlig?

Trommer
Bass
Gitar
Gitar
Vokal


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ooh la la! Hvilket Rod Stewart-party!

(13.11.21) Hvis du ikke liker dette albumet, liker du rett og slett ikke Rod Stewart. Og da kan du like godt slutte å lese her.


Rod Stewart klar med nytt album

(16.09.21) Han har kommet til nummer 31: Rod Stewart slipper nytt album 12. november.


Julemusikk? Du får det meste av Rod Stewart

(20.12.19) Det er nesten som å få Royal Albert Hall hjem i stua. Men altså med Rod Stewart på scenen.


Rod Stewart i kanonform

(12.10.18) I en alder av 73 har Rod Stewart kommet opp med et flunka nytt album som speiler hele hans karriere.


Sorry darling, fooled you again

(10.12.14) Lyst på litt sex, drugs and rock’n’roll – i bokform?


Norgeshistorias beste konsert? Garantert!

(17.06.13) Verdenshistorisk, vil jeg si. Jeg kan aldri tenke meg at The Beatles noen gang var bedre.


Rod Stewart: As Time Goes By...

(02.12.03) Rod Stewart er på feil jorde. Eller kanskje heller; på feil restaurant. Borti en krok sitter han og synger rein taffel-musikk - en sjanger han overhodet ikke behersker.


Rod Stewart: It Had To Be You - The Great American Songbook

(05.11.02) Nå surrer'n fælt. Det fins ikke lenger noe mål og mening, ingen retning, på hva Rod Stewart steller med. Han utvikler ikke sin karriere, han vikler seg inn i tullball. Svisker fra tida før første verdenskrig... Det kan umulig være derfor Gud ga Rod Stewart evnen til å synge rock'n'roll slik ingen andre kan.


Charlie Harper: - Rod Stewart lærte meg å spille munnspill

(18.02.01) Han var "for gammal" til å være punker på allerede på slutten av 70-tallet, Charlie Harper. Det er kanskje derfor han har holdt på så lenge i ettertid også, for liksom å bevise at han ikke var en som bare hang seg på dengang. Selv om akkurat dét er lite trolig. I dag - 25 år seinere - er han en av ytterst få på sin alder som fremdeles flyr rundt med grønn punkesveis og skinnjakke, hopper opp og ned på scenen og kommer med "Police Are Fascists"-aktige utrop. Standhaftlig til det siste, det skal han ha og det står det faktisk stor respekt av. Han kunne sikkert ha valgt en mye mer konfortabel måte å gå alderdommen i møte på.


Cyan Kicks rocker!

(19.12.25) Ti låter på tjueni minutter – det greier du kaste bort på et nytt band som absolutt rocker!


Slomosa - stadig bedre og strammere

(19.12.25) Slomosa kronet et eventyrlig år for et lite stonerockband fra Bergen foran et utsolgt Rockefeller med stødig primal blues-derivert rock der melodiske mellomspill skapte karakter.


Daniela Reyes – helt i toppen av treet?

(18.12.25) Tenk at vi når dette året er i ferd med å gå over historien var nær ved å hoppe over Daniela Reyes!


I en klasse for seg - Paradise Lost

(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.


Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

(16.12.25) Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.