Chick Corea: Now He Sings, Now He Sobs
Den unge Chick Corea spilte inn "Now He Sing, Now He Sobs" i 1968. Nå foreligger den for første gang på CD og med dobbelt så mye musikk som for godt og vel 30 år siden. Vi kan raskt slå fast at det ikke var mangel på kvalitet som gjorde at det blei ei "amputert" utgvave den første gangen vi fikk møte den eminente trioen.
I 1966 platedebuterte den da 25 år gamle Chick Corea under eget navn med "Inner Circle". Da var han allerede godt i gang med å etablere seg i de øverste sirkler med sitt uhyre spenstige og originale pianospill. Han hadde da gått gjennom "grunnskolen" og lært en masse gjennom jobb med folk som Mongo Santamaria, Sonny Stitt og Hubert Laws. Etter et lengre opphold med trompeteren Blue Mitchell, så tok det hele av i 1967 da ingen ringere enn Stan Getz oppdaga både pianisten og komponisten Chick Corea.
Samtidig med samarbeidet med Getz, så hygga Corea seg også med andre konstellasjoner. På tre forskjellige dager i mars 1968 samla Corea to venner med høyst forskjellig bakgrunn i et studio i New York. Trommeslageren Roy Haynes var allerede den gangen en gigant som hadde spilt med "alle" fra Charlie Parker og oppover. På bass dukka den unge tsjekkeren Miroslav Vitous, som akkurat hadde ankommet det forjettede land, opp.
Plata som kom ut av de tre sessionene bestod av fem låter og varte i knappe 33 minutter. Som nevnt så var det ikke kvaliteten på det som blei festa til tape som førte til såpass lite musikk, men begrensningene rent fysisk på LP-platene. Her kommer alle 13 låtene som blei spilt inn og det vi blir presentert for her er intet mindre enn grunnlaget for det meste vi har hørt fra Corea i tiåra som har fulgt.
Vi får høre arven fra Bill Evans og de franske impresjonistene, vi får høre Coreas nære bånd til afro-cubansk musikk - det direkte bakteppet til det som seinere skulle bli klassikeren "Spain", finnes her og vi høre Coreas ønske og evne til å vandre i relativt frie landskap.
De aller fleste låtene er bare basert på skisser, men slik de framstår så låter de på alle vis som fullt utviklede komposisjoner. De som var så heldige å få oppleve denne trioen på salige Club 7 på begynnelsen av 80-tallet - to stappfulle hus - vet at det var en helt spesiell kjemi mellom de tre, som altså på sett og vis kom fra tre helt forskjellige verdener og generasjoner. Kanskje var det akkurat derfor de fant det hos de andre som de sjøl ikke hadde?
Corea har skrevet 11 av de 13 låtene, bl.a. "Matrix" som etterhvert har fått standardlåt-status, mens Monks "Pannonica" og "My One And Only Love" kompletterer bildet. Slik den framtod da og ikke minst slik den framstår nå, så er dette en hjørnestein i Coreas plateproduksjon.
Del på Facebook | Del på Bluesky