Chick Corea – et fast holdepunkt i en swingende verden
Chick Corea er en multikunstner det ikke alltid er lett å bli klok på. En slags «norgesvenn» har han også blitt etter mange besøk i Molde – i 2000 som festivalens Artist in Residence, der han serverte en sagnomsust konsert med Trondheim Jazzorkester. I dag fyller han 79 år, og Kåre Grøttum gir til kjenne sine betraktninger i anledning dagen.
60- og 70-årene innvarslet en utvikling på jazzfronten preget av individualisme, mangfold, eksperimentering og dristighet. Det ble tid og år i forvandling da jazzen beveget seg fra den modige, men noe ensidige nye verden av bop til et mer avansert og uttrykksfullt klima.
Da bopen løftet sitt særpreg inn i 60-årene, sto en liten hær av nystilister klare til å ta over der Bud Powell, Thelonious Monk, Charlie Parker og Dizzy Gillespie hadde etablert sin skole. Bill Evans la sitt eget og høyst personlige lysspill over akkorder, skalaer og melodilinjer. Andre lånte hans ideer og utnyttet dem i sine egne, komplekse stilutviklinger.
Da gospel- og funkfeberen raste, skrev Herbie Hancock “ Watermelon Man”. Da friere former skulle utforskes, spilte Keith Jarrett med Charles Lloyd, og Chick Corea lagde sine tidlige “Improvisasjoner”. MacCoy Tyner gikk delvis sin egen vei, og spilte en utrolig blanding av nykonstruerte, kvartbaserte akkorder og melodilinjer i en hardtsvingende utførelse.
Ingenting skal lenger være fremmed
Flere musikere dukker inn og ut av tilsynelatende umulige kombinasjoner. Miles Davis skaper sine stil- og musikervarianter; Hancock sitter en kveld og spiller “taffel piano”. Og danser neste kveld foran et el-band, og vever intrikate linjer fra et Clavitar keyboard - og synger sine ting i en vocoder.
Ingenting skal lenger være fremmed, alt blir tillatt, på godt og vondt. Musikerne dyrker teknikk, de utforsker instrumentenes bruksmuligheter og ganske hurtig blir interesse for elektronikk vekket. Nye tanker, nye ideer - filosofiske og religiøse retninger betyr mer og mer.
Musikeren forklarer sin musikk gjennom utenom-musikalske verdinormer – Corea med scientology, Hancock gjennom buddhisme, og Jarrett med sine spesielle filosofiske standpunkter (… å bli født er en radikal musikalsk opplevelse …)
Chick Corea – en gåte?
Dette måtte etter hvert føre til en viss stilforvirring og historieløshet, ingen fikk helt bestemt seg om de skulle spille som Oscar Peterson, Bill Evans eller Keith Jarrett; notene ble viktigere enn hørselen, teknikk viktigere enn uttrykk.
Jeg lytter på, og leser mye om Friedrick Chopin. En av de største beretningene i bokform starter med setningen “ F. Chopin is an enigma”. Jeg kunne ha lyst til å starte på samme måte, fordi Chick Corea er for meg en gåte.
Hans multimusikalitet, pianospill, akkordbruk, intuisjon, arrangering, komposisjon og ikke minst hans inderlige ønske om kommunikasjon og samarbeid med lytterne, gjør ham til mer enn en musiker - mer som en magiker med evner som ikke kan forstås, kanskje ikke engang av han selv.
Av en eller annen grunn minner det meg om Edvard Grieg, som gjennom sine norske folkeviser bruker akkordforbindelser som selv i dag ikke kan gis en tradisjonell analyse.
Mysterier skal man ikke kimse av
Det er fristende å gi noen noteeksempler på hva jeg mener, men hva jeg egentlig vil fram til er dette: Hvor kommer denne helt spesielle og høyst personlige “kunnskapen” fra? Nyskapninger som når man har hørt dem i mange fasonger virker greie og enkle, men uten at vi forstår prosessen som førte til “Crystal Silence“, “Windows“, “Spain“, “La Fiesta“.
Men mysterier skal man som kjent ikke kimse av, de kan komme godt med i ensomme aftenstunder. Chick Corea ble en av dem som klarte å holde tingene sammen og på plass.
En av hans første virkelige opptredener kom i 1962 med Mongo Santamaria. Han fortsatte med Herbie Mann og Blue Mitchell, og endte i 1966 med Stan Getz. I 1968 begynte samarbeidet med Miles Davis, og de startet sin tidlige interesse for elektronikk.
Så utrolig homogent
Etter Miles ble avant garde gruppen CIRCLE dannet, med bassist Dave Holland, trommeslager Barry Altschul og treblåser Anthony Braxton - og så startet multikeyboard-perioden med RETURN TO FOREVER.
R.T.F. skulle bli en av 70-tallets mest populære grupper, og innflytelsen kan spores langt inn i våre dagers jazzrepertoar.
Return to Forever på Moldejazz 1972. Line up: Chick Corea, Joe Farrell, Stanley Clarke, Airto Moreira og Billy Tragesser -- i følge tilfeldig person på internett
Jeg sitter nå med 22 LP-plater og omtrent like mange CDer, den eldste er «Sweet Rain» med Stan Getz Quartet fra 1967, med Grady Tate på trommer og Ron Carter på bass. Chick Coreas etter hvert velkjente komposisjoner «Litha» og «Windows» er med, og blir utført så utrolig homogent, både i temposkiftningene, rytmisk sammenheng i overgangene - og allerede her setter Corea sine høyst egne voicinger bak Getz der de skal være.
«Litha» har vist seg å være et svennestykke for mange uredde musikere. Det skal en god porsjon mot til for å holde oversikten, og samtidig lage en akseptabel improvisasjon.
Hvordan definerer man improvisasjon?
Det er skrevet bøker og artikler om Chick Corea, og mange forsøk på å formidle hans tanker om improvisasjonens natur og hans ideer om utgangsstadiene i forkant av en improvisasjon. Han sier for øvrig at han hittil ikke har hørt, sett eller lest et eneste brukbart forsøk på en definisjon av begrepet improvisasjon. Men samtidig berømmer han Bachs, Beethovens, Mozarts og Chopins evner til å beherske det.
Det er ingen lett oppgave å skrive noe om Chick Corea, kanskje har det heller ingen hensikt - så lenge det fins omfattende litteratur. Det skulle selvsagt være mulig å grave seg inn i og gjennom noen av komposisjonene, men å sitte med noter på en Chick Corea-konsert ville vel ødelegge noe av musikkgleden, og samtidig bryte de båndene han så gjerne vil knytte til lytterne.
Chick Corea fyller 80 neste år og er i dag - etter manges mening - en av de betydeligste kontemporære, amerikanske komponister.
Han sier selv at han allerede fra fireårs alderen har lyttet, lyttet og lyttet til all slags musikk. Døgnet rundt – alltid.
I stadig bevegelse
Han er en skikkelse i stadig bevegelse. Han ser fremtiden før oss andre, og benytter seg stadig av hjernens delikate samspill mellom påfunn og fornuft.
Det oppstod for noen år tilbake et musisk forhold og samarbeid mellom den verdensberømte klassiske pianisten Friedrick Gulda og og Corea. De fant hverandre i et improvisatorisk samspill (Gulda er også jazzpianist ), og fikk Corea til å lytte til et lite stykke - ukjent for ham. Han ble bergtatt, og slik oppstod hans fascinasjon for Mozart og hans musikk.
Chick Corea er derfor fremdeles en musikalsk gåte, i alle fall for meg, mens hans synspunkter på kommunikasjon og medmenneskelige forhold er lettere å forstå – men ikke så lett å etterleve.
I dag fyller han 79 år. PULS gratulerer!
Del på Facebook | Del på Bluesky