Historisk, Corea & Skomsvoll!

Konserten som kan gå inn i historien som Molde - festivalens kanskje største og gledeligste.

---

Erlend Skomsvoll, Chick Corea / /

Av Tor Hammerø // 22.07.00

---

Etter to takter – muligens bare en – ante vi at samarbeidet mellom foregangsmannen Chick Corea og skårungen Erlend Skomsvoll kom til å bli en suksess. Et par timer seinere kunne vi slå fast at denne konserten kommer til å gå over i historien som en av Molde-festivalens største og gledeligste.

Store ord? For all del, men vi står for hvert eneste ett. Den Trondheims-baserte bæringen Erlend Skomsvoll hadde gjennom flere måneder jobbet med Coreas musikk. Han hadde fått frie hender av maestroen til å foreta seg hva han ville med musikken, og Skomsvoll hadde plukket musikk fra mesteparten av Coreas etter hvert lange karriere.

Matrix var et eksempel fra begynnelsen av Coreas løpebane – henta fra "Now He Sings, Now He Sobs" fra 1968 – mens "Little Flamenco" var henta fra Coreas nåværende band Origin og spilt inn første gang i 1997. Dette spennet viste oss også hvilken helhet det er i og hvilken utvikling Coreas musikk har gått gjennom i de godt og vel 30 åra han har vært en dominerende figur i jazzverdenen.

Trondhjems Jazzorkester, som bandet skifta navn til i går, sto fram som et spennende og særdeles homogent stort band – ikke et storband – med uhyre dyktige og ikke minst uredde solister i alle ledd. Her var det definitivt ikke snakk om å stå med lua i handa av ærefrykt for mesteren – de utfordret ham og han utfordret dem fra start til mål og med særdeles lykkelige resultater.

Nesten ingen nevnt, men definitivt ingen glemt – vi gjør unntak for kompet med Håkon Mjåset Johansen på trommer – heftigere trommespill leveres ikke på bygdene i dag – verken i Norge eller andre steder – og Steinar Raknes på bass. Chick Corea har hatt mye å glede seg over i sin musikalske karriere – samspillet med disse to herrene er jeg likevel helt sikker på at han ikke vil glemme så fort.

Corea vil så avgjort ikke glemme Erlend Skomsvolls fantastiske bearbeidinger og arrangementer av hans musikk heller. Skomsvoll hadde uten unntak skjønt Coreas intensjoner og i tillegg lagt til store doser av seg sjøl, noe som førte til at Coreas musikk til tider tok helt nye retninger. Som hos Ellington så benytta også Skomsvoll bandet som sitt instrument og kroppsspråket hans fortalte oss klart og tydelig at han fikk de svara han ønska seg.

Det samme kan i like stor grad sies om Corea – jeg har opplevd han en rekke ganger de siste 25 åra – men aldri sett ham så oppglødd og fornøyd som ved denne anledninga. Pianospillet hans var like virilt og originalt som alltid og han gikk inn i bandet på naturlig vis. Som det blei sagt etter konserten: Det var ikke mye stjernenykker å finne hos Skomsvoll – heller ikke hos Corea var det påtakelig for å si det slik.

Erlend Skomsvoll har med dette verket – inkludert hans egne komposisjoner dedikert til Corea – skrevet seg inn i i alle fall den norske musikkhistoria. Jeg ser ikke bort fra at den internasjonale jazzverdenen også får stifte bekjentskap med musikken og konstellasjonen – du verden som både verden, musikken, Skomsvoll, Corea og bandet fortjener det.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky