Chick Corea (1941-2021)
Chick Corea døde i går, 79 år gammel. Kreft. Jazzmusikken har mista en av sine aller største utøvere.
Sist gang jeg så Chick Corea live var han i ferd med å runde 75. I Molde, selvfølgelig. Han var tilbake, 16 år etter at han residerte, blant annet med en legendarisk konsert med Trondheim Jazzorkester. Denne historien kan du lese alt om i Johan Haukes’ glimrende artikkel i Moldes festivalavis, Fire Flate.
Etter å ha blitt lamslått av «In A Silent Way» (1969) og «Bitches Brew» (1970), kjøpte jeg alt jeg kom over der det sto «Miles Davis» på omslaget. Det var her jeg ble kjent med Chick Corea. Miles hadde benytta el-piano så vidt det var tidligere, men det var med «Filles De Kilimanjaro» (1968) han for alvor lot det akustiske pianoet bli stående i en krok. På el-piano-krakken: Chick Corea.
Ei ny tid var i emning, indeed. Og det er lett å glemme at «Filles De Kilimanjaro» var det egentlige gjennombruddet for «Miles goes electric»!
Chick Corea forlot Miles Davis etter bare to-tre år, men da som etablert stjerne. Alle som spilte med Miles ble stjerner på egen kjøl. I 1972 ga Chick Corea ut både «Light As A Feather» og «Return To Forever», under bandnavnet Return To Forever. Denne typen melodisk jazz, men likevel veldig moderne - var det mange av oss som ikke hadde hørt. Flora Purim sang – og uten å gå i detalj, sang hun og hennes bandleder svært mange unge par til køys.
Disse albumene fikk samme status hos ungdommen som likte jazz som «Belonging», et album som kom to år seinere. (Keith Jarrett, Jon Christensen, Palle Danielsson, Jan Garbarek.) Om du ikke hadde skjønt dette, hadde du liksom ikke skjønt noen verdens ting.
Chick Corea beherska egentlig alt som pianist. Improvisasjonen i jazzen, den klassiske katalogen – ikke minst ble han etter hvert inspirert av latinamerikansk musikk. Mest kjent er hans komposisjon «Spain», en av jazzens klassikere som fins i flere cover-versjoner enn det er mulig å telle.
Her fra en konsert i Montreux i 2004, som illustrerende nok åpner med temaet fra "Concerto de Aranjuez" - en klassisk gitarkonsert av den spanske komponisten Joaquín Rodrigo, skrevet i 1939. Formidla til et mye større publikum av hvem? Miles Davis, i samarbeid med arrangøren Gil Evans på albumet "Sketches of Spain" fra 1960 - eksemplarisk tolka av Maria Schneider og Arve Henriksen under Oslo Jazzfestival i 2008.
Ketil Bjørnstad skriver til oss i en e-post:
"Chick Corea var, sammen med Keith Jarrett den viktigste grunnen til at jeg søkte mot jazzen og fri, improvisert musikk. Coreas to første ECM-innspillinger i Arne Bendiksen studio satte en standard for moderne piano-improvisasjoner. Og Return to Forever noen få år senere fikk betydning for en hel generasjon med musikere. En vegg er falt bort. Vi har enormt mye å takke ham for."
79 år er en voksen alder å gå ut av tida. På nesten mytisk vis rakk vi å hylle ham i anledning hans 79-årsdag. Hvem kunne ant.
En veldig trist dag er det, uansett. Svært få er forunt å berike sin samtid på samme vis som Chick Corea gjorde.
Del på Facebook | Del på Bluesky