Should I fall behind, wait for me...

ARNHEM, NEDERLAND (Puls): Kjære publikum på Valle-Hovin. Dette er å anse som en innstendig bønn: Uansett hvordan denne konserten forløper; sørg for å gi så mye applaus etter første omgang med ekstranumre at vi får en runde til. Det er nemlig da, som nestsiste sang, at vi får oppleve kveldens vakreste øyeblikk. &&&&«If I Should Fall Behind» er jo i utgangspunktet en pen sang, men denne versjonen overgår virkelig det aller meste av hva som har vært framført fra en scene. Springsteen synger først et vers sjøl, men så overlater han mikrofonen til Little Steven, som igjen sender den videre til Nils Lofgren - som etter å ha unnagjort et halv vers havner i en vidunderlig duett med Patti Scialfa. En som mangler? Big Man. Han gjør først et vers i form av en saxofon-solo, men så trer Mr. Clemons også fram til mikrofonen - for å synge. Det hele ender med fem vokalister, i et kor som bare vår Skaper kan ha ansvaret for. En ytterst rørende seanse, og det føles som mye mer enn en sang. Det er som om Bruce Springsteen vil be om unnskylding for at han oppløste dette fantastiske bandet et drøyt tiår tilbake i tid... I´ll wait for you - should I fall behind - wait for me... Er det ikke dette Livet som sådan handler om? Noen ganger er rock´n´roll det aller viktigste.

---

Bruce Springsteen & The E Street Band / /

Av Arild Rønsen // 30.06.99

---

GELREDOME I ARNHEM - en times togtur fra Amsterdam - ønsker velkommen med en vegg fylt av tre meter høye Spice Girls. &&&&«29.3.98 - We were the first to perform here! Love, Geri». Det er plass til 34.000 her. Vi befinner oss innendørs, det er fullt - og plutselig, uten forvarsel av noe slag, slukkes lyset. Uret er såvidt passert halv åtte, og siden det hele skal vare i temmelig nøyaktig tre timer finner kveldens sentrale aktører ingen grunn til å drøye sin innmarsj.

Steve Van Zandt, Nils Lofgren, Danny Federici, Max Weinberg, Gary Tallent, Patti Scialfa, Roy Bittan, Clarence Clemons, Bruce Springsteen. De er sammen igjen, mine damer og herrer! Bruce Springsteen & The E Street Band. Og de låter som ei kule!

Det sies ikke for mye fra scenen, og dette er på alle måter en helt annen konsert enn den Springsteen bød på med sitt akustiske solosett i 1995/97. For det meste låter introduksjonene sånn:

- One, two, three, four!

SPRINGSTEEN ER IKKE blitt like gjennom-rock´n´roll-ifisert som Ulf Lundell, men dette er nok hans mest utptempo/rock´n´roll-pakke noensinne. Han har valgt en scene som står i stil. Enklere og mer rett fram skal det vanskelig kunne gjøres. Teknologisk befinner dette showet seg på linje med hva Rolling Stones presenterte i 1982 - og her fins ingen slanger eller tigre eller oppblåste dokker eller... To video-skjermer, that´s it - på hver side av en scene som ikke inneholder annet enn musikere, deres instrumenter og deres forsterkere.

De tar av med &&&&«My Love Will Not Let You Down», der Bruce Springsteen faktisk spiller gitarsoloen sjøl. Jeg skal ikke komme til å trekke mye underveis, men dette kan være en passende anledning til å få sagt det. Med to av klodens ypperste gitarsolister i bandet; hvorfor i all verden overlater han ikke denslags til kunstnerne? Springsteen sjøl får da vitterlig nok tid i rampelyset! Jeg aner ikke hva som ligger bak, men underlig er det. Little Steven og Nils Lofgren får bare ytterst sjelden vise hva de kan som solister - og det er synd. Syns nå jeg, da.

MEN DET ER VIRKELIG NOE med synet av tre gitarister... Patti Scialfa får ikke være med, da Van Zandt & Springsteen & Lofgren kjører en Status Quo - en av flere i løpet av konserten. Om ikke rockefoten går, til synet av tre gitarister i boogieløp - ja, da tyder vel et og annet på at du ikke sto først i køen da rytmisk sans sto på menyen. Clarence Clemons gjør en sax-solo, og hvilket trommespill Max Weinberg varter opp med! Fartein Valen skal en gang ha beskrevet rock som &&&&«bare marsjer». Jeg skjønner hva han må ha ment, men Weinberg tilhører i så fall trommeslagernes drilltropp i skolemusikken. Tamburmajor: Bassisten Gary Tallent. Så skal man da også ha et stødig komp - for å holde orden på ikke mindre enn fire gitarister. Federici, Bittan (keyboards) og Clemons trenger ingen til å holde orden på seg; de er ordenssansen sjøl i sitt veldisiplinerte spill.

Har du nesten glemt den helt spesielle følelsen av det helt spesielle E Street Band-soundet? Du kommer til å få deg et kick da sjefen teller opp til låt nummer to; &&&&«Prove It All Night». Det er noe med pianoet. Det kom til å revolusjonere deler av skandinavisk rock på 80-tallet, og en kar som Lasse Hafreager (Åge Aleksandersen/Hellbillies) kunne sklidd inn i rollen uten å være med på en soundcheck. Teknisk er det kanskje ikke så fryktelig krevende. Til gjengjeld er det fryktelig effektfullt - og det forutsetter store doser feeling. Man må vite akkurat når og hvor disse stormløpene opp og ned tangentene skal plasseres.

TIL NÅ HAR VI KNAPT sett Nils Lofgren, og Springsteen gjør også gitarosolen i &&&&«Prove It All Night» sjøl. Men nå har han invitert Little Steven fram til sangmic’en. &&&&«Two Hearts» framføreste nesten i sin helhet som duett med Van Zandt, og det er - for å sitere ei notatblokk som etter hvert ble utsatt for store påkjenninger - &&&&«fy faen så bra»! E Street Band låter så tett, som om de skulle ha kopulert gjennom hele nittitallet.

- One, two, three, four! Roper Springsteen påny - men er i ferd med å spille oss et lite puss. &&&&«Darkness On The Edge Of Town» står på programmet - og den går bare såååå sakte. Og sååå bra. Han avslutter med Det Store Primalskriket, og for første gang i konserten tillater han seg en tre sekunders pause. Kanskje først og fremst for å vise hvor glad han er? Publikum i Gelredome er nemlig fra seg, og de veit å gi uttrykk for sin begeistring. De tar likegodt &&&&«Darlington County» på sparket; ja - første vers svinner over i historien uten vokalinnsats fra scenen. Slikt er det selvfølgelig bare store sjefer som kan tillate seg, men det er også da man virkelig skjønner at rock er folkemusikk. Vi er altså nesten like mange her i kveld, som det samla antall mennesker som besøker Den norske Opera i løpet av et helt år. Kanskje kunne noen gitt oss et Gelredome...? Men rockfolket er large av natur, så la nå Simensen få sitt!

SPRINGSTEEN GÅR TIL HØYRE, ut blant publikum, gitaren på rompa - og overlater arenaen til Clarence Clemons. Det gjentar seg x antall ganger under konserten; Clarence Clemons voldsomme tone har samme effekt - gang på gang. Høyre hånda bare vil i været når Big Man blåser. Nils Lofgren vises i nærbilde, med helt fantastiske whiskers, mens Springsteen forsvinner ut på venstre kant av scenen:

- Give it to me one more time!

Jeg er ikke så glad i dette Boss-uttrykket, men nå - nå snakker vi Konge. Han har ubønnhørlig festa grepet, og tauer oss inn i &&&&«I Wanna Be With You» (fra &&&&«Tracks»). Snart spiller Nils Lofgren trekkspill, mens far gjør duett med fruen: &&&&«Mansion On The Hill» - og da snakker vi pur country.

GJØR KLAR FOR STEMNINGSSKIFTE, for nå er det nemlig slik at Bruce Springsteen har lært ei lekse av Dire Straits. Mark Knopflers &&&&«Romeo And Juliet» ble til kvarterlange, praktfulle utflukter - ikke minst takket være en laaaaang sax-intro. Clarence Clemons får dominere en stund, til akkorder det er ment vi ikke umiddelbart skal kjenne igjen. Og han følges ikke av noen slags verbal intro. Men så, munnspill - og:

- I come from the down the valley...

Første gang han spilte den live, kom søstra hans backstage og sa det akkurat som det var: - Det er sangen om mitt liv; &&&&«The River».

Trekkspillet til Lofgren er ikke så vellykka akkurat her, men det hele antar religiøse former da Sprignsteen blir stående aleine med sitt munnspill. En enkel spot lyser opp scenen, så tennes en til – der Big Man har tatt plass... Gud hjelpe meg. Den som hadde sendt rundt et innmeldingsskjema nå ville fått 34000 nye medlemmer i Bruce Springsteen & His True Believers.

MEN NÅ ER DET NOK salmer. ”Youngstown” er monumental. E Street Band-toget virker ustoppelig, og endelig ryddes det real plass til Nils Lofgren. Det er forskjell på hjelpearbeidere og fagarbeidere. Lofgren er en sann mester, og får æren av å bringe bandet over i ”Murder Incorporated”. Vi snakker gylden regi – for hvem trer nå fram for å gjøre en overlegen gitarsolo, om ikke Little Steven? Noen kilo tyngre er han blitt, men kler seg fortsatt i flagrende gevanter og hotetørkle.

Fins det én låt som liksom er mer E Street Band enn noen andre? Det må være ”Badlands”. Spør Ulf Lundell – som garantert ikke kunne lagd ”Kär Och Galen” uten at Springsteen hadde prestert denne først. Folket overtar det vokale påny, mens Springsteen og Little Steven avslutter i duett. Forresten – avslutter er å ta i. Det får de nemlig ikke lov til. E Street Band mener ”Badlands” er over, men publikum vil det annerledes, og formelig presser fram et nytt refreng – før vi med ett befinner oss ”Out In The Street” – oh, oh, oh, oh!

Hele frontrekka i bandet får synge hver sin linje i refrenget, Springsteen løper fra scenekant tl scenekant – men igjen er det Clarence Clemons først og fremst fanger vår oppmerksomhet. Det går et sus gjennom publikum hver eneste gang den mannen gir lyd fra seg.

ALLSANG INNLEDER ”Tenth Avenue Freeze Out”, en sang som utvikler seg til call and respons på gospelvis. Og ja, Springsteen viser seg å være nesten like flink som Bono til å synge falsett. Det er tid for å presentere bandet, en sekvens der Patti Scialfa står fram. Hun gjør et alldeles nydelig vers av ”Video Killed The Radio Star”. Gåsehud.

- I wanna hear 68000 feet, ’cause I wanna be ”Where The Bands Are”... Gjett om! Gelredome er i full ekstatse, og snart er vi over i ”Working On The Highway” – som kunne vært en passende tittel for kvelden. E Street Band jobber som galeislaver, og det blir for mye for Clarence Clemons. Nå bruker han tamburinen som vifte... Det er på tide å ta det hele ned.

Bruce Springsteen drar fram kassegitaren, og dette er virkelig modig gjort. Ikke Enya aleine ville utgjort en større kontrast til det alldeles hårreisende rockekjøret vi har vært gjennom. Vekk med bandet; ”The Ghost Of Tom Joad” – sangen han lagde på bakgrunn av John Steinbecks roman ”Vredens druer”. Og dessverre – nederlenderne makter ikke sceneskiftet. Plutselig skal alle ha seg øl, og det hele utvikler seg til en pinlig affære. Snakk om å kaste perler for svin. Mannen som står der oppe har noe å si, for f...!

MEN HAN LAR SEG IKKE affisere, og framfører en lavmælt ”Born In The U.S.A.” og ”The Promised Land” i samme musikalske drakt. Det innebærer at han gjør sitt beste gitararbeid for kvelden, i form av gjennomført vakkert bottleneck-spill. Han har holdt det gående i gode to timer, kaller inn bandet – og går inn for landing med ”Backstreets” og ”Light Of Day”.

- Jeg er her for å administrere rock’n’roll!

Yes, The Ministry of Rock’n’roll! – I need a train, oh, oh! Tro meg: Dette er den råeste enkeltmannsprestasjonen jeg noensinne har vært vitne til. Han holder oss i ånde som en vekkelsespredikant, og E Street Band adlyder det minste vink – med hvilken presisjon! Hans høyhet avslutter det hele i knestående.

Det er slutt. Men alle veit at det ikke er slutt – og ”pausea” blir da heller ikke av mer enn et par minutters varighet.

INGEN AV KONSERTENE har vært prikk like under denne turnéen, og nå gjøres klar for en godbit av de helt sjeldne for fansen. En av lydfolka har spesielt bedt om denne, mener Springsteen – og gir oss ”Stand On It”. En rockabillylåt, som tidligere bare har vært å oppdrive som b-side på singelutgaven av ”Glory Days”. I ”Bobby Jean” legger Springsteen seg oppå pianoet til Roy Bittan. Han gjør det nok ikke for å hvile, men kunne sagtens trenge det. For nå skal det pumpes rock’n’roll igjen.

”Hungry Heart” er glitrende, og publikum går fulstendig bananas når E Street Band drar i gang ”Born To Run”. Og, kryss i taket – for første gang viser de seg menneskelige på det vis at de gjør ”feil”. De spiller ikke gærne akkorder, men lar seg rive med av den fantastiske stemninga – slik at de spiller ”Born To Run” alt for fort. Det er det imidlertid ingen som merker, for nå er det party. Millenniumskiftet kom tilsynelatende noen måneder tidligere til Arnhem.

Springsteen hilser oss med gitaren over hodet. Farvel.

OG VELKOMMEN TILBAKE! Munnspillet og pianoet bærer ”Thunder Road” avgårde på englevinger. Responsen er så overveldende at Springsteen for et øyeblikk blir satt ut; glemmer teksten, rett og slett – og får hjelp av Mr. Lofgren (som er enda mer underbitt enn sin arbeidsgiver). Så skjer det, det jeg beskreiv innledningsvis. Bla tilbake til side 23 om du ikke husker, eller om du bare vil kjenne følelsen påny.

I’ll wait for you
Should I fall behind
Wait for me

Han hilser gjennom (sikkert) velvalgte fraser på nederlandsk, og takker av med en helt ny sang; midtempo-rockeren ”Land Of Hope And Dreams”. Tre timer i lykkeland er over. En konsert fylt av håp og drømmer – men også beinharde realiteter.

En konsert som vil gi deg tilbake troen på rock’n’roll.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky