Bruce Springsteen: Devils & Dust
En middelaldrende mann kler seg naken. Tekstmessig er dette noe av det beste Bruce Springsteen har produsert. Musikalsk er det temmelig svakt.
Hva arrangementene angår, er "Devils & Dust" mer variert enn "The Ghost Of Tom Joad" (1995); her får vi tidvis høre et skikkelig band - med Keith Richards' trommis Steve Jordan som stødig anker.
Men mest er musikken lavmælt. Ei slags anti-pop plate. I tillegg til lettevekteren og rockabilly-insiprerte "All I'm Thinkin' About", fins vel her bare ei låt som inneholder noe du tenker på som et streit refreng, noe du kan nynne og synge til. "Long Time Comin'" er klassisk Springsteen som rockmusiker, og "All The Way Home" har noe av det samme draget over seg:
But if you don't feel like bein' alone
Baby, I could walk you all the way home
En omskriving, i litt mindre alvorlige former, av nydelige "If I Should Fall Behind"
Baby, I'll wait for you
Should I fall behind
Wait for me
I det hele tatt; i likhet med mange av sine sjangerkolleger skriver Bruce Springsteen den samme sammen om og om igjen.
"Devils & Dust" befinner seg i sin helhet i amerikansk folk-tradisjon. Kan du tre-fire grep på gitaren, kan du når som helst sette deg ned å synge alle disse sangene. Folk-preget forsterkes av banjoer og feler.
Det er i og for seg ikke noe galt i å sverge til denne typen minimalistisk komponering, men det kan komme til å framstå som lite oppfinnsomt. Slik oppleves det litt for ofte på dette albumet.
Det sies at tittelkuttet handler om en amerikansk soldats tanker, der han befinner seg som okkupant på irakisk jord. Mulig det - men teksten kan like gjerne oppfattes som en tvilers mer allmene bekjennelser.
Den fineste sangen heter "The Hitter", der forfatteren ikke bare vandrer langs the wild side; her tar Springsteen åpent parti for en simpel vinningsforbryter som ikke steller med annet enn fusk og fanteri og slåssing.
Mye av lyrikken dreier rundt forholdet mor/sønn, men det mest iøyenfallende er tekstmaterialets sterkt religiøse karakter. Med "Devils & Dust" framstår Bruce Springsteen som en dypt religiøst mann - hvilket ikke hindrer ham i å begå tekster som ikke akkurat går rett inn i 5. Mosebok. "Reno" handler rett og slett om en fyr som får stellet sitt på bordell, og handlinga er svært direkte beskrevet.
I mine ører har Springsteen-albumene en tendens til å endre karakter gjennom åra. Jeg oppdaga for eksempel ikke før for et par år siden at "Lucky Town" er den overlegent beste plata han har lagd.
Mitt tips er at "Devils & Dust", også etter at tida har fått sette sine spor, kvalitetsmessig vil befinne seg på nedre halvdel av hans imponerende katalog.
Del på Facebook | Del på Bluesky