Bruce Springsteens tornefulle ferd

Liker du Bruce Springsteen? Da må skynde deg til bokhandelen.

Av Arild Rønsen // 04.10.16

Men han fikk det på ingen måte alltid som han ville. Før han var ferdig på barneskolen, hadde han «fått rapp over knokene, slipset strammet til jeg holdt på å kveles, jeg var blitt slått i hodet, stengt inne i et mørkt skap og stappet ned i søppelkassa». Det var faren hans, en mann som sleit med sitt. Bruce hadde et vanskelig, men likevel ambivalent forhold til «fattern» - og mot slutten av opphavets liv kom de til en slags forsoning. Sønnen sto på høyden av sin karriere, og fikk besøk av en far som meddelte at han aldri mer skulle fortelle folk hva de skulle gjøre her i livet. Han hadde jo i sin tid bedt sønnen glemme gitaren, for å skaffe seg et yrke han kunne leve av …

Er Bruce Springsteen en religiøs mann? Han beskriver et motsetningsfylt forhold. En gang skriver om en hendelse som «fikk meg til å trekke meg unna min egen religion for godt». Noen sider seinere heter det: «Enda så rart det høres ut, har jeg et ‘personlig’ forhold til Jesus. Han forblir en av fedrene mine, men akkurat som med min egen far tror jeg ikke lenger på hans guddommelige makt.»

Han skriver godt, noen ganger rett ut poetisk: «Mannen kommer til byen, får utløp for det han trenger å få utløp for og kjører vekk fra byen igjen; så blir alt svart. Akkurat sånn liker jeg det.»

Det har kommet mye litteratur om Bruce Springsteen, til og med en heilnorsk biografi. Men her sitter vi altså med the real thing i fanget.

Det er morsomt å lese om den gangen han trodde han hadde fått tak i en favorittgitar, bare for å oppdage at han i flere uker hadde spilt på en seks-strengs bass! Liksom fortellinga om hvordan han sneik seg unna militærtjeneste er kostelig lesning. Og hva syns du om å høre at han vraka seg sjøl som vokalist, idet et av hans første band, Steel Mill, var i ferd med å bli store? Han skjønte visstnok at han ikke «hadde det», som vokalist. Sånn kan man jo også si det.

Karrieren gikk på ingen måte på skinner fra start av. Men en dag fikk Springsteen og Little Steven en idé: De oppsøkte den puben som gikk dårligst i Asbury, og spurte pent om de kunne få spille for døra? Eieren takka ja, en avgjørelse han ganske snart ikke skulle få grunn til å angre på.

Men Bruce var ingen holden mann. Tenk at denne mannen en dag skrapte sammen småmynt for å komme seg til New York. En sak var at dama i bommen ikke tok imot mynter, langt verre var det at da sjåføren hadde krangla seg til at så måtte skje – ja, så viste det seg at han bare hadde greid å skrape sammen 99 cent! Det ordna seg, da han fant en penny under baksetet.

Fra den dagen han tok mot til seg og oppsøkte kontoret til den mektige CBS-bossen John Hammond, har Springsteen aldri vært for demokrati i bandet. Han høres nesten ut som en viss I er sjef: «Jeg skapte et diktatur basert på velvilje.» Medlemmene i E Street Band har signert gode kontrakter, men det har aldri – verken musikalsk eller økonomisk – vært tvil om hvem som styrer butikken.

Politisk? Har han alltid vært «vår mann» - for alle oss som mener å befinne oss et eller annet sted på venstresida. «Wrecking Ball» er da også et saftig oppgjør med Wall Street. Han skriver at han aldri kunne bli noen ny Woody Guthrie, men at han på et tidspunkt i karrieren fant tida inne til å «ville gjøre litt praktisk nytte for seg». Hans første utspill i så måte var å støtte Vietnam-veteranene; det er stor forskjell på å være motstander av Vietnamkrigen, og det å brette opp ermene for soldater som bare har fulgt ordre.

Siden skulle det bli Amnesty og ofrene etter Katrina, orkanen som smadra halvparten av New Orleans. Han komponerte «The Rising» i fortvilelse etter 9/11, men det modigste han har gjort er «American Skin». En svart mann ved navn Amadou Diallo skulle finne fram lommeboka, så ble han skutt og drept av politiet. Forty-One shots. Sangen ble oppfatta som en skarp kritikk av politikorpset, og det var ikke bare enkelt å framføre den med en gjeng politifolk som vakter rundt scenen. 20 år seinere er sangen dessverre minst like aktuell.

Gjenoppliving av E Street Band etter ti års pause kom etter at Springsteen gikk på konsert for å høre Van Morrison, Joni Mitchell og Bob Dylan. Da skjønte han hvor privilegert han var, han som fikk leve samtidig med både Chuck Berry & Muddy Waters og The Beatles & Rolling Stones. Han fikk liksom med seg alt, ikke minst fikk han oppleve The Who spille support for Herman’s Hermits!

Han har gått på antidepressiva de siste 12-15 åra, og har det tidvis virkelig vanskelig: «Det finnes bare én vei ut, framover, inn i mørket … Det er mørkt, og mørkere blir det.» Han greier ikke å sette bedre ord på det, enn at det handler om denne «greia». Fattern hørte også stemmer.

Dødsfallene til Dan Federici og Clarence Clemons er rørende beskrevet, mens prøvespillinga til Jake Clemons – The Big Mans nevø – er rasende morsom: - Jeg vil ikke høre at du nesten kan det jeg har bedt deg øve på! Du er i Rockens Høyborg! Vi gjør det som i bandet til James Brown – ingen nåde! I E Street Band er det ingen som gjør noe som er nesten!

Kjersti Velsand har gjort en flott jobb som oversetter, men i ett tilfelle kunne hun søkt litt musikkfaglig assistanse. Hun skriver om strevet for å få riktig lyd i «B-strengen». Det heter B-streng på engelsk, men i norsk språkdrakt er det ikke noe som heter B-streng. Hos oss heter det H-streng.

Springsteen avslutter denne fantastiske sjølbiografien sånn: «Jeg vet ikke om jeg har klart det, og djevelen er aldri mer enn en dag unna, men jeg vet at dette var mitt unge løfte til meg selv, til deg. Dette skulle være min gudstjeneste. Dette har vært min lange og høylytte bønn, min trytllekunst. Jeg håper denne historien vil ryste deg langt inn i sjelen og så formidles videre, at dens kjerne åpenbares, at den vil leses, høres, synges og endres av deg og ditt blod, at den vil styrke deg og hjelpe deg til å forstå din egen historie. Fortell den.»

Oppdraget anses hermed utført.

BRUCE SPRINGSTEEN
Born to run
Cappelen Damm