Bruce Springsteen: The Rising
Selve bærebjelken svikter for Bruce Springsteen. Det mest overraskende er hvilken amatøristisk felle han går i.
Nesten hele "The Rising" handler om 11. september - eller nine eleven, som amerikanerne har døpt tragediens dag.
Springsteen er vokst opp og bor i New Yorks umiddelbare nærhet, og det er på ingen måte overraskende at ugjerningene begått av Bin Ladens saudi-arabiske mannskap har inspirert New Jerseys største sønn til å begå et album - hans første fullstendige studioprodukt med E-Street Band siden "Born In The USA" for 18 år siden.
Feilen Springsteen begår er (hovedsaklig) av lyrisk art, og er enkel å forklare:
Han skriver i jeg-form - mens alle vi som lytter veit at virkeligheten forholder seg annerledes.
Et klassisk låtskriverdilemma, vil noen si. Korrekt nok. Hvor mange ganger har ikke f.eks. Bob Dylan blitt "beskyldt" for å være sjølbiografisk - uten at vi egentlig har kunnet kikke ham i kortene? Eller Michael Stipe? Eller Morten Abel?
Mange av R.E.M.-vokalistens tekster falt liksom for alvor på plass, etter at han kom ut av homse-skapet. Hva og hvem synger Abel egentlig om i "Bullet Me"?
Poenget er at Stipe og Abel i "gjerningsøyeblikket" har beholdt mystikken. Springsteen står der, naken, som en annen keiser uten klær.
Vi veit jo at unga hans og kona hans lever i beste velgående - ja, Mrs.Patti Scialfa kreditteres - heldigvis - som musiker i coveret! Da kan Mr. Springsteen bare ikke servere tekster som dette:
Children are asking if it's alright
Will you be in our arms tonight?
Fantasi og virkelighet, reality & fiction, bryter kort og godt for abrupt med hverandre. Så kan man mene dette er urettferdig: Alle andre enn Bruce Springsteen hadde jo kommet unna med det!
Nettopp! Det er hele poenget! Når Springsteen snakker i første- og andreperson, som om det gjaldt ham sjøl og sin ektefelle, så låter det like falskt som da Bill Clinton omtalte Monica Lewinsky som that woman.
Legg til at noen av tekstene er utillatelig platte (Let love give what it gives/Let's let love give what it gives) - og den lyriske katastrofen er total.
Og dette, av mannen som lagde "The Ghost Of Tom Joad"! Og her nærmer vi oss kanskje selve kunstens vesen? For å prestere "...Tom Joad" måtte Springsteen ut i felten; studere, lese historie, oppdage saker og ting han aldri før hadde skjønt bæret av. Drive research.
Kanskje er det så enkelt som at nine eleven kom alt for nær? Og likevel ble liggende så uendelig langt unna Springsteens helt personlige skjebne?
Den eneste av nine eleven-sangene som står til troende heter "Nothing Man", der refrenget går sånn:
Darlin' give my your kiss
Only understand
I am, the nothing man
Her skriver han nemlig utfra egen erfaring: Hjelpeløs. Tilskuer til katastrofen, som resten av New Yorks befolkning: The Nothing Man. En fantastisk flott sang er det blitt, der musikken bæres oppe av myke "Human Touch"-synther.
Likevel er han heller ikke i denne teksten i nærheten av å skape en klassisk nine eleven-sang, f.eks. på linje med hva Ryan Adams i fjor gjorde med sin "New York, New York".
Der har vi den igjen - kunsten! Adams skreiv sin låt i forkant av udåden som skulle ramme The Twin Towers, downtown Manhattan.
Parallellen til fotballsangene er åpenbare: De beste supportersangene er ikke "egentlig" ment å være fotballsanger. Liverpools "You'll Never Walk Alone" - den helt overlegent beste supportersangen som fins - bare blei sånn. Hvorfor? Ingen veit helt sikkert. Den beste forklaringa går ut på at den, mens Gerry And The Pacemakers var populære på 60-tallet, visstnok ble spilt en del ganger på Anfield før match. En lørdag ettermiddag hadde DJ'en glemt singelen hjemme - hvorpå supporterne på The Kop, ganske så uoppfordra, begynte å synge, på egenhånd. Dermed hadde Liverpool det gående: De hadde fått seg en sang de kommer til å ha så lenge Liverpool Football Club eksisterer; den som holdt dem på beina gjennom tragedien på Heysel Stadion - og et noe mindre tragisk, men likefullt beksvart 90-tall.
Gå til norsk fotball: Det er ingen - ingen! - "ingen banke RBK"-type sanger som er i nærheten av å banke Trond Ingebrigtsens "Vålerenga Kjerke", en sang som i utgangspunktet var alt annet enn en supportersang!
Kanskje er det sånn at den virkelige kunsten må ha noe smått ubestemmelig over seg?
"The Rising" er dessverre alt annet enn "ubestemmelig". Den er bare firkanta og platt. Skapt av en mann på utsida, i periferien. Uten evne til å beskrive de virkelige ofrenes skjebne.
Musikken, da?! For det meste; klassisk Springsteen. Det hele åpner riktig nok med noen smått ugjenkjennelige fioliner, men Max Weinberg skal ikke slå mer enn nøyaktig ett slag på sin skarptromme før du hører at dette simpelt hen ikke kan være andre enn Springsteen og hans E-Street Band.
Sånn fortsetter det albumet gjennom, med unntak av den fullstendig atypiske "Worlds Apart", der atmosfæren hentes fra Østen - og der vi skal halvveis ut i sangen før det låter tilnærma "Springsteen".
Nesten gang han kommer hit; kan han dra fram noen låter fra "The Rising" som vil funke på scenen? Ja, opptil flere, og jeg nevner i fleng: "Lonesome Day", "Waitin' On A Sunny Day", "Mary's Place", tittelkutet - og den aller beste av dem alle; "Further On (Up The Road)".
Jeg håper vi slipper "City Of Ruins", og jeg er dessverre relativt sikker på at Bruce Springsteen allerede angrer på at han slapp "The Rising" løs på andre enn den aller nærmeste kretsen i nabolaget.
Del på Facebook | Del på Bluesky