Da Bruce Springsteen møtte veggen

Han var i ferd med å bli verdens største rockestjerne. Samtidig var Bruce Springsteen på full fart mot stupet; han kunne ikke finne mening i noe han gjorde, selve livet virka meningsløst. Så lagde han «Nebraska».

---

Springsteen: Deliver Me from Nowhere / Jeremy Allen White, Jeremy Strong, Steven Graham, Odessa Young / Regi: Scott Cooper

Av Arild Rønsen // 21.10.25

---

Springsteen beskriver den depressive perioden i korte trekk i sjølbiografien «Born to Run» (2016), men de tunge stundene tar atskillig større plass i Warren Zanes «Deliver Me from Nowhere» (2023). Scott Coopers film er bygd på begge disse bøkene.

Dette er ingen tradisjonell musikkfilm, som f.eks. «Bohemian Rhapsody» (Fredie Mercury) eller «Rocketman» (Elton John). Scott Cooper gjør fortellinga om Bruce Springsteen tidlig på 80-tallet til et psykologisk drama. Den kan til en viss grad sammenlignes med James Mangolds «A Complete Unknown», men der Dylan i filmen er på vei opp og fram, er Springsteen inne i en tung periode der han sliter med alvorlige traumer.

Alt lå egentlig til rette for arbeiderklassegutten Bruce Springsteen. «Hungry Heart» fra dobbeltalbumet «The River» (1980) fløy fortsatt høyt på hitlistene, «The Boss» var for alvor blitt en internasjonal stadion-artist – og han hadde kanskje noe enda større på lager? Det hadde han, for i 1984 kom «Born in the USA».

Som vanlig brukte Springsteen og The E Street Band lang tid i studio, og manager Jon Landau (Jeremy Strong) og Columbia-boss Al Teller (David Krumholtz) skjønte meget vel hvilken juvel de hadde i fanget da produsent Chuck Plotkin (Mark Maron) hadde dratt ned spakene. Opptakene til «Born in the USA» fant sted mellom januar 1982 og mars 1984.

Samtidig jobber altså Bruce Springsteen med låtene som skulle bli til «Nebraska». Han leier seg et krypinn i Colts Neck, New Jersey, noen kilometer fra hjembyen Freehold, og går til innkjøp av en firespors båndopptaker type TEAC 144. Her får han hjelp av gitarteknikeren Mike Batlan (Paul Walter Hauser) som sjøl er overraska over resultatet. “It sure doesn’t sound like ‘Hungry Heart’”, sier han når de hører gjennom «State Trooper».

Han hadde så visst rett. «Nebraska» er i sin helhet Bruce Springsteen, aleine med sin gitar og sitt munnspill.

De gjør mange forsøk på å spille inn låtene med fullt band, men opphavsmannen er sikker i sin sak. Bandet «ødelegger» hele hans idé. Det hjelper lite at Al Teller mener platekjøperne vil se på dette som et «uhell», ei heller at Landau formulerer seg i relativt krasse vendinger: «Selskapet vil ha hits, ikke et sammenbrudd.»

Landau var neppe klar over hvor presist han oppsummerte det hele. Bruce Springsteen var helt på felgen, på kanten av et sammenbrudd.

Filmen har således blitt til en bekmørk, psykologisk tristesse? På ingen måte. Inn med Odessa Young i rollen som Faye, en oppdikta kjæreste. Springsteen data virkelige kvinner på denne tida, men Odessa Young fungerer glimrende som stand-in.

De møtes i forbindelse med en konsert på The Stone Pony, en liten musikkpub i New Jersey. Hun er aleinemor, jobber som servitør på en forkostcafé – ikke akkurat det mest opplagte valget for han som er i ferd med å gå til topps på kjendishimmelen. Men de matcher. Problemet er at Faye representerer en form for ekte kjærlighet, lidenskap og stabilitet som en forvirra Bruce på ingen måte er klar for.

Vi får svart-hvitt bilder fra Freehold, 1957. Matthey Anthony Pellicano spiller den unge Bruce Springsteen. Han vokser opp i et hjem som styres av pappa Douglas (Stephen Graham), en alkoholisert og voldelig sjarlatan. De finner sammen til slutt, i en rørende scene der sønnen er realitetsorientert, innstilt på å la fortid være fortid: «Du gjorde så godt du kunne. Du hadde også dine demoner å slite med.»

«Bruce Springsteen: Deliver Me from Nowhere” er et gripende bilde av en mann av kjøtt og blod. Låtskriveren, ikke rockestjerna, Bruce Springsteen. Jeremy Allen White er suveren i hovedrollen.

Kommer på kino 31. oktober.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky