For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.


De starta som en hardingfeletrio. Da sto almanakken på 2007, og mangt og mye ha skjedd siden den gang. Hardingfelene er der, så absolutt, men Valkyrien Allstars anno 2025 låter ikke veldig mye «tradisjonell folkemusikk».

I begynnelsen tok de ofte utgangspunkt i slåtter og stev, gjerne med opphav i Setesdal, Numedal eller Valdres. Denne musikalske arven ligger nok fortsatt i bunn, men i dag står sangene på egne bein. Dette er folkemusikk i Valkyrien Allstars-tapning. Popmusikk – i hvert fall veldig populær.

Bandet er i dag en kvartett – Tuva Livsdatter Syvertsen, Erik Sollid, Magnus Larsen og Martin Langlie. De skriver låtene sammen, og bidrar også til å utvide det instrumentale. I tillegg til feler, bass og trommer inkluderer de nå banjo, akustisk og elektrisk gitar, fiolin og synth.

Dette er bandets sjuende album, og kommer på et tidspunkt da de er etablert så det holder. Valkyrien Allstars i Den norske Opera! Neste år drar de i gang en landsomfattende turné, og jeg skulle gjerne stått i billettluka og hengt opp «utsolgt»-skiltet.

Noe av det spesielle med Valkyrien Allstars er de mange og mystiske taktartene. Den tidlige progrocken (Gentle Giant, Frank Zappa, Genesis, Soft Machine …) hadde mye av det. Valkyrien Allstars bader i taktskifter. Men de får det til å låte helt «naturlig», omtrent som de skulle spille 4/4! Genialt!

Så skriver de så fiffige tekster. Har du tenkt over om det er mulig å drikke seg tørst? Eller om det går an å tenke seg dum? Jeg vil svare ja på det første, men stiller meg mer tvilende til det siste.

Hvis du forgjeves leiter etter dette albumet på strømmetjenesten din, tyder det meste på at du bruker Spotify. Der har Valkyrien Allstars sagt takk og farvel. Direktør Daniel Ek er så dypt investert i våpenproduksjon og annet grums at Valkyrien rett og slett ikke syns det sømmer seg å befinne seg på svenskens plattform.

Jeg nyter musikken på Tidal, og det er altså mulig å bytte. «Noen som venter på noen» er faktisk så bra at albumet i seg sjøl er god grunn til å se seg om etter alternativ til Spotify.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Valkyrien Allstars, Rockefeller 09.02.2013

(18.02.13) Det begynner freskt med selveste Fanitullen, og et fullstappet Rockefeller er med på felenotene fra første stund. Stemningen i salen er preget av en hygge og entusiasme man slett ikke alltid sanser på Rockefeller. De tre spillemennene varierer energien og stemningen gjennom et nærmere to timer langt sett, og manøvrerer seg på dynamisk vis gjennom eksplosivt og vevert, mellom gammelt materiale og nyere. Ofte tales det direkte til rockefoten, andre ganger føler man på en transelignende magi, som under tittelsporet til siste plate, "Ingen Hverdag", eller den nydelige "Jeg Tenker På Deg".


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.


Ujevnt denne gang, Viagra Boys

(14.12.25) Viagra Boys er fortsatt noe av det heteste du kan se på skandinaviske konsertscener. Søndag 7. desember gjorde de Sentrum Scene i Oslo til sin personlige lekegrind. Deres rene galskap, satire, fengende riff og lekne tilnærming gjør dem til et spektakulært skue som folk reiser langt for å se - og de innfrir alltid på et vis.


Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.