To timer prime time Clapton

(Oslo/PULS): Eric Clapton i Oslo Spektrum: Stødig, rocka, lavmælt - veldig, veldig bra.


Eric Clapton / /


Først ut var imidlertid Doyle Bramhall II og hans backingband Smokestack. Bluesgitaristen har åpnet for Clapton hele turnéen, og det ble et tøft møte med Austin Texas' nye gitarhåp.

Han er ikke ulik Stevie Ray Vaughan i uttrykket, og parallellene til Jimi Hendrix er også så absolutt til stede. Stemmemessig heller han i uptempo-låtene mot Chris Robinson i The Black Crowes, mens han på de rolige partiene høres minner om Steve Lukather.

Spillestilen hans er imponerende. Han spiller lefthanded gitar, men snur bare hele greia slik at den tjukkeste gitarstrengen kommer nederst. Meget originalt, og meget imponerende får man si. Jeg vil så absolutt anbefale folk å sjekke ut denne fyren om han en dag kommer og spiller live på en klubb nær deg.

For fjerde gang fylte Eric Clapton hovedstadens storstue søndag kveld. Med årets "Reptile"-skive i bagasjen ble det en mer variert konsert enn forrige besøk, november 1998.

Eric Clapton ankom scenen i blå, kortermet skjorte og dongeribukser litt over halv ni. Han satt seg ned helt alene, og startet med "Key To The Highway" fra fjorårets duettplate med B.B. King; "Riding With The King".

Bandet kommer på, og består ikke akkurat av noen hvemsomhelst'er. Vi har den legendariske perkusjonisten Paulinho Da Costa, trommelegenden Steve Gadd, bassist Nathan East (som også spiller med Phil Collins), strengeksperten Andy Fairweather-Low, samt Sting og Bruce
Springsteen
s gamle keyboardist David Sancious.

De musiserer briljant i "Reptile". Lyssettingen var meget smakfull, og de fortsatte i denne settingen i fem låter - sittende med kassegitarer på scenekanten. Låter som "Tears In Heaven", "Bell Bottom Blues" og "Change The World" er gamle & gode & kjente, og publikum kvitterte med
høflig og dannet applaus.

Etter en liten hyggestund akslet Clapton Stratocaster'n sin (for øvrig med
den styggeste finishen jeg har sett på en Fender Stratocaster noensinne), og gikk løs på "My Father's Eyes".

Det skulle bli fire låter på rad og rekke fra 1998-albumet "Pilgrim" i denne delen av konserten. "My Father's Eyes" ble fulgt av småkjedelige "River Of Tears", før det tok av i knalltøffe "Going Down Slow" og "She's Gone". Gitarøs av godt gammelt merke, og Clapton viser at han ikke er slowhand i alt han gjør.

Heretter ble det en avdeling med låter fra årets skive. Doyle Bramhall gjester scenen under "Superman Inside", "Hoochie Coochie Man" og
"Have You Ever Loved A Woman". Det river skikkelig i veggene når tre
stjernegitarister trår til med rått spill oppmot hverandre!

Her i fra og ut er parademarsj for Eric Clapton og hans musikanter. "Cocaine" resulterer i jubelbrus og stående applaus, og "Wonderful Tonight" vekker til live mange dans på lokalet-minner. Vi får en meget rocka versjon av Derek & The Dominoes-låta "Layla", før Clapton & Co går av for første gang.

Cream-sangen "Sunshine Of Your Love" åpner ekstra-settet, og Clapton lurer inn noen strofer av Steely Dans "Do It Again" i gitarsoloen.

I det store og hele bød Clapton altså på en meget variert konsert. Fra det helt lavmælte og akustiske, til beinhard, riffbasert bluesrock. Det er lett å like en konsert som gir oss passelige doser av alt denne mannen har foretatt seg i de siste 30 årene.

Man vil likevel savne låter, denne gangen ventet jeg først og fremst på "Badge" og "Old Love", samt årets singel "I Ain't Gonna Stand For It". Men med en slik back-katalog, er det selvfølgelig umulig å tilfredsstille absolutt alle ønsker.

Avslutningen blir en meget flott versjon av "Over The Rainbow" etter at
sjefen sjøl har introdusert hele ensemblet for publikum.

Konserten ble utsolgt på noen små timer, og dette var forhåpentligvis ikke siste gang vi får oppleve denne mannen i Osloss storstue. Eller - kanskje Frognerbadet er stedet...?

Setliste:

Key To The Highway/Reptile/Tears In Heaven/Bell Bottom Blues/Change The World/My Father's Eyes/River Of Tears/Going Down Slow/She's Gone/Got You On My Mind/Don't Let Me Be Lonely Tonight/Travelling Light/Superman Inside/Hoochie Coochie Man/Have You Ever Loved A Woman/Cocaine/Wonderful Tonight/Layla/Instrumental

Ekstra:
Sunshine Of Your Love/Over The Rainbow


Del på Facebook | Del på Bluesky

Eric Clapton – blues for old men, for Gaza

(21.07.24) Selvfølgelig låter det strøkent. Vi snakker tross alt om Eric Clapton.


Clapton and his bluesbreakers

(08.07.22) Han har spilt mye forskjellig, men hva kan han aller best? Blues.


Eric Clapton: Clapton

(12.10.10) En helt ordinær Eric Clapton med helt ordinær blues.


Eric Clapton: Complete Clapton

(29.10.07) Det er som gitarist Eric Clapton glitrer. Men der glitrer'n også, noe så alvorlig. Han har aldri vært noen stor vokalist, og i mine ører har han bare svært sjelden kommet opp med virkelig gode komposisjoner. Men han er en populær herremann, det skal ingen ta fra ham - og det er nesten litt merkelig at dette faktisk er det første forsøket på å ramme inn hans 40 år lange karriere.


Cale & Clapton

(06.10.06) Du har helt sikkert hørt Eric Clapton gjøre "After Midnight" og "Cocaine". Sangene er skrevet av J.J. Cale, og nå gir gjensidig beundring seg utslag i et felles album.


Clapton slutter å turnere

(31.05.01) 56 år gamle Eric Clapton har gått lei av turnélivet og har bestemt seg for at nok er nok, når USA-turnéen er over i midten av august. Noe av grunnen er at hans 25 årige samboer snart skal nedkomme med barn.


Billy Preston alvorlig nyresjuk

(29.05.01) Billy Preston - mest kjent som keyboardisten og den femte Beatle på Let It Be - ble innlagt på sjukehus i Nashville under USA-turnéen til Eric Clapton forrige onsdag. Diagnosen lyder på kronisk nedsatt nyrefunksjon, forårsaka av høyt blodtrykk. Han har den siste uka blitt behandla med hemodialyse. Tilstanden hans betegnes som alvorlig, men stabil.


Eric Clapton: Reptile

(23.03.01) Etter fjorårets prosjekt med B.B.King og skiva Riding With The King, er Eric Clapton tilbake med sin første soloplate siden Pilgrim fra 1998. Årets utgivelse Reptile er en hyllest til hans nylig avdøde onkel, men også en hyllest til hans røtter - nemlig The Blues!


Eric Clapton og BB King til Spektrum 1. april

(27.10.00) I anledning markedsføringa av sitt nye album - Riding With The King - annonserer Eric Clapton nå Europa-delen av Verdensturnéen sin neste år. Oslo og Byhallen (Oslo Spektrum) står på programmet 1. april. Med seg har han den legendariske bluesgitaristen BB King, og det ligger vel i korta at de to gitarkongene ender opp sammen på scenen mot slutten av kvelden.


B.B. King & Eric Clapton: Riding With The King

(12.08.00) Jeg kjenner opptil flere som er møkk lei Eric Clapton som pop-musiker. For alt jeg veit, sitter det mange der ute som også syns B.B. King tok'n vel langt ut gjennom samarbeidet med U2. De respektive miljøer kan nå puste ut. Samarbeidet mellom Clapton og B.B. har blitt pur blues, der alle sangene strengt tatt kunne begynt slik: - It's three o'clock in the morning, and I can't even close my eyes...


Den frihetlige bluesen

(24.01.00) - Om jeg noen gang har spilt i et bedre band enn det jeg har nå? Neppe. Når Walter Trout svarer slik betyr det faktisk en hel del. Mannen har spilt med størrelser som John Lee Hooker, Eric Clapton, Peter Green og Mick Taylor. I 1989 slutta han – av egen fri vilje – i John Mayall’s Bluesbreakers.


Clapton & B.B. King i studio

(05.10.99) Ifølge musicnewswire.com skal Eric Clapton og B.B. King i studio – sammen – i januar 2000. Det er ikke kjent om det dreier seg om nytt eller gammelt materiale, covers – eller alt-i-ett.


Ginger Baker: Coward of the County

(20.04.99) Mange trodde Ginger Baker, trommeslageren i legendariske Cream (Eric Clapton & Jack Bruce)), hadde sagt takk og farvel til musikken. Men etter mange år med bl.a. gårdsdrift i Italia og hesteoppdrett i USA, dukket han opp igjen på 90-tallet - som jazzmusiker. Baker er ikke bare en legende - han er også en ekte musikant.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.