Eric Clapton: Reptile
Etter fjorårets prosjekt med B.B.King og skiva Riding With The King, er Eric Clapton tilbake med sin første soloplate siden Pilgrim fra 1998. Årets utgivelse Reptile er en hyllest til hans nylig avdøde onkel, men også en hyllest til hans røtter - nemlig The Blues!
Skiva åpner elegant med tittelkuttet Reptile, en vakker, instrumental låt i kledelig bossanova-drakt. En skikkelig godbit!
Clapton synger bedre og mer variert enn noen gang. Hadde jeg hørt f.eks. "Believe In Life" på radioen hadde jeg nok ikke gjettet på at det var "Slowhand" himself som sang! Reptile er forresten en blanding av coverlåter og Claptons eget materiale.
Et tidlig høydepunkt er Ray Charles' "Come Back Baby". Her synger Clapton med ekte, harvet blues-røst, og man får assosiasjoner til ei mørk, røykfylt bule, pakket med engasjerte folk. "Broken Down" er skrevet av co-produsent Simon Climie, kjent fra 80-tallsduoen Climie Fisher.
"Find Myself" er en trivelig låt som humper avgårde med piano og gitar. Men jeg rynket fort på nesa da en cover-versjon av Stevie Wonders "I Aint Gonna Stand For It" kom ut av høyttalerne, og tenkte at dette kunne Clapton godt ha latt være. Forsøket på å presse denne soulpop-låten inn i blues-drakt er ikke vellykket, og burde vært unngått!
De fleste låtene smyger seg avgårde ganske stille og rolig, og det er først med "Superman Inside", platas første singel, at man finner litt trøkk. Denne låten blir garantert en højdare live (for folk med høyt hårfeste) med høy hoftesving- og rockefot-faktor!
Siste låten, "Son & Sylvia" er en fin, instrumental ballade med munnspill og akustiske gitarer. Låten er dedikert Claptons avdøde onkel, som visstnok var hans store forbilde og inspirator.
Claptons konsept med behagelige blues-riff kombinert med gospel-liknende koring og orgel/piano går stor sett igjen i alle låtene. Det er selvfølgelig ingenting å utsette på kvaliteten på disse musikerne, de er jo profesjonelle til fingerspissene. Men jeg savner litt den råskapen og intense følelsen visse andre blues-artister klarer å frembringe.
Selv om Clapton har utviklet vokalen og fått litt høyere brumlebass-faktor, har han enda et stykke igjen til sine forbilder. Det blir liksom litt for rent og pent. For blues skal vel være litt skittent, eller hva?
Del på Facebook | Del på Bluesky