Clapton and his bluesbreakers
Han har spilt mye forskjellig, men hva kan han aller best? Blues.
Eric «Slowhand» Clapton (f. 1945) er for store deler av sitt publikum mest kjent for popsvisker som «Wonderful Tonight» «Tears In Heaven». De som husker ham fra gammelt av, stifta gjerne sitt første bekjentskap med ham som gitarist i The Yardbirds, seinere i John Mayall & The Bluesbreakers og Cream – før han tok et kort opphold i Blind Faith.
I 1970 var han så lei av å bli kalt «gitargud» at han begynte å spille under navnet Derek And The Dominos, som resulterte i albumet «Layla And Assorted Love Songs»; det var her superhiten «Layla» ble presentert.
For meg har Clapton alltid først og fremst vært blues. Da skjønner du vel av albumets tittel at dette er noe jeg kan like. For her får du bare blues, streit blues. Låtene henter han fra bluesens opphav, gigantene – Howlin Wolf, Muddy Waters, Robert Johnson, Freddie King, Willie Dixon.
Opptakene er gjort live på Fillmore East, San Francisco i 1994. Bandet består av David Bronze (bass), Andy Newark (trommer), Andy Fairweather Low (gitar), Jerry Portnoy (munnspill) og Chris Stainton (piano). Blåserrekka: Trompeteren Roddy Lorimer og saksofonistene Tim Sanders og Simon Clarke.
Det låter nærmest gudbenåda bra. Hva det er mulig å få gjort med 12 takter og tre akkorder!
«It Hurts Me To» er ikke hundre prosent «traditional» når det gjelder blues-skjema, men illustrerer likevel godt innholdet på denne fantastiske plata.
Del på Facebook | Del på Bluesky