Oppslukende Just Mustard

Euforisk støyende, med oppslukende glød og en eterisk vakker vokal fascinerer. Dessverre var det altfor få som fikk med seg Dundalk-kvintetten Just Mustard på John Dee.

---

Just Mustard / John Dee / 09.04.26

Av Jan-Olav Glette // 10.04.26

---

Vi får er en tåkete form for støyrock med røtter i lydbildene til shoegaze-pilarene My Bloody Valentine, gjerne i form av lass på lass med effekter og vokal begravd i feedback og støy. Samtidig klangfullheten og den katedralske atmosfæren og eteriske vokalen som gjorde at vi trykket drømmepopen til Portsmoths Cranes tett til brystene våre. I likhet med britene, har Just Mustard fått æren av å turnere som oppvarmingsartist for Øyafestival-aktuelle The Cure.

Sist vi så dem her til lands, var som support til landsmennene og frendene i Fontaines D.C på Vulkan Arena. Nå er det de selv som står i fokus og Cork-bandet The Altered Hours som står for oppvarmingen.

Brennbart og full av følelser får vi et mørkt ferniss av drivende, dansbare rytmer og skimrende ubehag – alt med utspring i shoegaze. Fundamentet er gjerne de fortettede veggene av gitarstøy som David Noonan og Mete Kalyoncuoglu skaper, de metronomiske trommene til Shane Maguire og den noen ganger markante bassen til Rob Clarke - kontrasterende til den barnlige, luftige vokalen til Katie Ball.

Innadvendt, flytende, men også vill og gjennomborende. Gjennomgripende rytmer drar oss inn i forvirret, ukjent terreng, men vi kan også skimte lys, da den ansvarlige for lyset av og til lar oss se bandmedlemmene tydelig og klart i det ellers dunkle fargespillet. Det handler mer om toner og teksturer enn om tydelige melodier, men like fullt, eventuelt nettopp derfor, omsluttes og slukes vi inn. Et øyeblikk er det vârt, i det neste kaotisk og voldsomt.

Katie Ball hvisker og nærmest blør hjertet ut i følsomme skrik med uanstrengt letthet. Som regel er det mykt og tilbakeholdent, over det knusende og intense soundet. Men det er på ingen måte ufokusert bråk. Det er hele tiden detaljer som henter ut en melodisk fremdrift i det hele. Det være seg gitar eller bass riff eller sang. De sier lite og ingenting underveis, men lever seg tydelig inn i musikken og lydskulpturene.

En mer enn trivelig kveld som også tydeliggjorde behovet for og savnet av en svunnen tid da vi jevnlig kunne oppleve egensindig utenlandsk indie på de lokale scenene i Oslo - det være seg So What, Blå, John Dee, Paragrafen eller Café Mono.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky