Høyenergiske dEUS
Kvintetten dEUS bød på Rå kraft, fragmenterte arrangement og leken eksperimentering over hes vokal og inntagende melodier i Oslo lørdag kveld da de serverte klassiske " Worst Case Scenario" og " In A Bar, Under The Sea" til et halvfullt Rockefeller. Høyenergisk og håndverksmessig vekket de begeistring og gode minner.
dEUS / Rockefeller / 11.04.26
Vill, gnissende fiolin går over i dunkende intens, manisk repeterende indie rock på grunnsettets avslutningsnummer. Tenk de første PJ Harvey skivene og start/stopp- dynamikken til Pixies. Vokalen er like masete som oppildnende til allsang. Det like kaotiske som surrealistiske anthemet "Suds and Soda" fengsler like godt, mer enn tretti år etter at vi først fikk lykke-sjokket av å oppleve denne beskrivelsen av en fredagskveld på byen som har gått virkelig feil. Konsert-kvelden kulminerer med dette i filmende mobiler, store følelser, veivende armer og allsang.
Antwerpens dEUS er imidlertid mye mer enn det, og på Rockefeller fikk vi en gjennomgang av bandets to første og beste skiver, "Worst Case Scenario" og "In A Bar, Under The Sea". Pliktoppmøte for alle de som likte 1990-talls indie-rocken sin mer spesifikt enn grungen og mer energisk enn den parallelle britpop.
Vi fikk en musikalsk reise tilbake til en tid hvor vi var frie og klare for å oppleve livet og musikken i dens fulle bredde og mangfold, før det tøffere voksenlivet tok oss for alvor. Tid og muligheter føltes ubegrensede, slik også belgierne var grenseløse der de inkorporerte elementer av jazz og progrock i sin eksperimentelle indie eller kunstrock. Ukonvensjonell instrumentering, inkludert samples.
dEUS’ kjennemerke er å skape fengslende, catchy melodier med stor presisjon, for så å bryte dem opp i voldsom kakofoni og løssluppenhet. Noen ganger mer melankolsk.
Tittelsporet på første skiva "Worst Case Scenario" er noe av et prakteksempel på hva gruppen har å by på, der de sammenføyer loslitt shabby jazz med med skyvende rock i stadig endrende tids-signaturer. Spoken word som får meg til å tenke på Can og Captain Beeheartsk låtstruktur.
Apropos samples. Når vi kan høre de arresterende tonene av Charles Mingus’ "Far Wells, Mills Valley" i filmatiske "Theme From Turnpike", danser føttene våre av seg selv og øynene stirrer glødende på storskjermen bak bandet til det som kan minne om introen til en crime noir hvor to menn vandrer bestemt og tilgjort gjennom overbefolkede parisiske gater. Røykfylt og kul jazz som også gir assosiasjoner til Tom Waits.
Vokalist og gitarist Tom Barman og først og fremst fiolinist og keyboardist, men også syngende, rappende og fløytespillende Klaas Janzoons er de to gjenværende medlemmene fra den opprinnelige line-upen. Alan Gevaert besørger de pulserende basslinjene og Stephane Misseghers på trommer hjelper til å holde kontroll på de stadig skiftende rytmene.
Norske Simen Følstad Nilsen har kommet til rekkene på gitar, backing vokal og som oppvigler til armsvinging på siste ekstranummer. Han løser de mange intrikate gitarpartiene med bravur, men: «Han bare boostet gjestelisten vår», ler Barman eglende med glimt i øyet mot sitt ferskeste bandmedlem. Følstad Nilsen tør være kjent fra Aiming For Enrike, Embla and the Karidotters, Sløtface og Laurirs Mosseby Orkester for de som følger den lokale scenen tett.
dEUS har en egen, lett gjenkjennelig signatur. Det var fint å gjenoppleve den live så mange år etter. Tviler på at noen av de tilstedeværende ble skuffet
Del på Facebook | Del på Bluesky