Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!
Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.
The Hives / Sentrum Scene / 17.10.25
The Hives kan nemlig rock! De er kule, cocky og lekende. Pelle skryter som vanlig i humoristisk stil, men han har også funnet nye punchlines. Forestillingen er dramaturgisk gjennomtenkt, uten noen gang å oppleves som steil eller tilgjort. Dette er god underholdning, brygget for fest og et utagerende publikums glede og deltakelse.
I taket henger ballonger som sammen danner "HIVES", "THE" står på trommene på podiet lenger nede.
Det formelig koker både i sal og oppe på galleriet. Når signaturlåtene "Hate To Say I Told You So" og "Main Offender" fra den ultimate klassikeren " Veni Vidi Vicioys" (som vil stå igjen som gruppens store øyeblikk til evig tid) kommer, tar det helt av. Publikum er jevnt over uregjerlige. Om noen får en albue i trynet eller øl i håret, er ikke nødvendigvis så viktig. Men de fleste vet likevel å oppføre seg, tross noen utskudd blant oss i massesuggesjonen og ekstasen som oppstår.
«Come On" fra "Lex Hives " er et rivjern, et kjeftsmell eller rakett av en låt som skaper furore, svingende armer og bein. Også de nye låtene har satt seg godt hos publikum. Så pass at vi er tilbøyelig til å gi Almqvist mye rett når han hevder at dette er et show uten dødpunkter.
Vokalist Howlin Pelle kommanderer publikum, og skaper løssluppen og fin stemning. For å hevde noe annet, må man nok være sjeldent mye av en grinebiter. Eventuelt så liker man verken The Rolling Stones, The Sonics eller The Stooges.
Kvintetten har lyktes med å videreforedle det klassiske og gjøre det til noe eget, lett gjenkjennelig, tidløst, slitesterkt - men også tilstrekkelig variert. Ved å hente inn elementer fra så vel hip hop som rockabilly, viderefører de den tunge riffsterke, catchy rocken - og oppleves fremdeles som relevante i mine ører. Jeg er derfor noe skuffet over det høye alderssnittet på dag to på Sentrum Scene. Forbausende mye høyere enn da jeg sist så dem i Paris eller på forhåndslytten i platebutikken Big Dipper. Liker ikke ungdommen dette?
"Enough is Enough" smeller det hele i gang etter at frenetiske, viltre og uorganiserte Snôöper og Yard Act har lagt grunnen som best de kan. Men svenskene har ett helt annet grep om publikum selv om stemningen var god når Yard Act avsluttet med "The Overload". Det svingte også når skottene bød på multicolor lys, maximum hastighet og da de brakte sin maskott, et dansende insekt ut i publikum.
Det er en eksplosiv kraft og swagger over det svenskene foretar seg på scenen. Storebror Nicholaus Arson (egentlig Almqvist) svinger gitarøksen både høyt og lavt, og er flittig fremme i scenekanten hos publikum. Det tar ikke lang tid før Howlin Pelle er ute i publikumshavet. Patruljerende, ivrig engasjerende med hardtarbeidende ninjaroadies på slep, tar han publikum i hendene eller crowdsurfer. Han vil så gjerne se hvor sterke nordmenn er …
Rytmegitarist Vigilante Carlstroem (Mikael Karlsson), bassist Johan The One And Only (Gustafsson) og ikke minst trommis Chris Dangerous (Christian Grahn) sørger for det stødige, rivende trøkket og intensiteten denne musikken krever.
På programmet disse 80 minuttene står hovedsakelig låter fra bandets to ferskeste album "The Death Of Randy Fitzsimmons" og "The Hives Forever, Forever The Hives". I tillegg får vi de mest populære låtene fra den resterende albumkatalogen - samt den enkeltstående singelen "I'm Alive". Vi skal også nesten helt tilbake til den spede starten, med "Here We Go Again" fra «Barely Legal».
Soundet er ruvende, brennende og passe rufsete, kaotisk. The Hives smeller i dører og ører med lettfattelig, trampende frekkhet og nærvær.
Almqvist er både vittig og poengtert der han tirrer og pisker opp stemningen mellom låtene. Som regel ganske kortfattet, og uten for mange gjentakelser. Siden sist har han også lært seg en hel del norske ord og fraser.
Vi blir bedt om å konkurrere med tilhørerne på ekstrakonserten dagen i forveien! Kan vi, de mest dedikerte, klare å lage dobbelt så mye liv? Eller er det de som betaler regningene sist som fester mest og best?
Pelle ber en som synes de har spilt nok og ikke vil ha mer om å gå på toalettet mens de dundrer løs på "The Hives Forever Forever The Hives" som siste ekstranummer.
Kritiske tunger må gjerne sammenlikne dem med blinkende juletrær, men få leverer like gjennomførte show som våre venner fra Fagersta. Vi vil gjerne ha disse låtene og denne formen for konsertopplevelse - om ikke til evig tid, så i hvert fall lenge!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Small Town, Big Time Punkrock
(06.10.00) (Oslo/PULS): Det å komme fra Sverige, ser ut til å være synonymt med å lage bra rock for tida. Peepshows, Hellacopters, The Royal Beat Conspiracy, Strollers, Backyard Babies og "supergruppa" Super$hit 666 er alle navn som oser rock av høy rang. Et band som føyer seg pent inn i denne rekken er kvintetten The Hives, som etter eget utsagn spiller "small town, big time punkrock". Og det er tydelig at det etter hvert er mange nordmenn som har fått ørene opp for denne gruppa. I motsetning til The Royal Beat Conspiracys konsert forrige tirsdag på So What var det folksomt på John Dee, godt og vel en time før konsertstart.