The Hives: The Black & White Album
The Hives har for fjerde gang funnet frem fargestiftene sine. På "The Black & White Album" får de hjelp av blant andre Neptunes virtuoso og stjerneprodusent Pharrell Williams til å blande sine gamle favorittfarger med nye toner. For The Hives blir "Black & White" garasjegrått.
Medregnet årets utgivelse har altså de svenske garasjerockerne gitt oss fire langspillere på ti år. Det definitive høydepunktet så langt nådde de med singelen og signaturlåta "Hate to say I told you so" fra andreplata, "Veni Vidi Vicious" som kom i 2000. Etter kvalifisert suksess i 2004 med tredjeplata "Tyrannosaurus Hives", var det en del usikkerhet knyttet til bandets neste trekk. Bistand fra fire ulike produsenter signaliserte at man kanskje kunne vente seg et nytt sound fra gutta i The Hives? Vel, de som kjøper skiva ender opp med litt av det ene, litt av det andre, men mest av det gamle.
Plata åpner med et smell: Førstesingelen og braket som er "Tick Tick Boom". Dette er velkjent stoff fra The Hives, og alle som har vært fan av bandet de siste par åra vil umiddelbart nikke på hodet og tappe foten i gulvet. "'Cause I have done it before and I can do it some more" roper Howlin' Pelle i sangens refreng. Javisst, Pelle! Festen starter for alvor på platas to neste spor, "Try It Again" og "You got it all...wrong", og de som tappet foten til det første sporet, pumper nå nevene i været og gliser for alvor. Dette er låter gravd direkte ut fra den velprøvde, patenterte The Hives-formelen.
Med bokholderen "A Stroll Through Hive Manor Corridors" tar plata en uventet pustepause. Trommemaskin og et gammelt orgel er den eneste instrumenteringen på dette nokså meningsløse sporet, som kunne vært lettet fra en gammel episode av P1-krimmen. Mer vellykket i mine ører er den ålende funky "T.H.E.H.I.V.E.S", hvor bandet åpenbart har fått nyttige innspill fra Pharrell Williams. Aldri full forløsning, men likevel et velkomment lite stilskift. Trommemaskinen trekkes frem igjen (og gitarene legges ned) på egenproduserte "Giddy up!", et merkelig uengasjerende spor, kronet med linjene "When times are hardy Giddy up! We throw a party Giddy up!". Pelle da.
Et knippe solide «Hives låter» runder ut plata, og redder noe av helhetsinntrykket lytteren sitter igjen med. I løpet av drøye tre kvarter svinger skiva fra masse gøy til lite gjennomtenkte eksperimenter som ikke burde endt opp andre steder enn på b-sider eller demokassetter lagret i hvite skoesker nederst i et The Hives garderobeskap. Et eksempel på sistnevnte er for eksempel buklandingen bandet gjør med "Puppet on a string", en bastard-pønk-rap som for Guds skyld ikke må forveksles med Sandie Shaw's fantastiske hit fra 1967.
I forkant av plateslippet sa bandet at sangene som ble inkludert på "The Black & White Album", utgjør den beste halvpart av en samling innspilte låter. I mine ører virker The Hives anno 2007 tidvis usikre og avventende; noen spede tilløp til det som kan bli et «nytt» The Hives finnes riktignok på plata, men det blir dessverre med tilløpene. Sangene som følger formelen virker best, og det er synd at bandet, og Randy Fitzsimmons (det mystiske sjette bandmedlemmet som ingen kjenner og som alltid blir kreditert låtskrivingen), i løpet av de tre årene siden "Tyrannosaurus Hives", ikke lykkes bedre i å oppdatere uttrykket sitt. Plata føles etterhvert som en hjemme-uavgjort-borte på tippekupongen; la oss håpe at The Hives våger litt mer neste gang.
Del på Facebook | Del på Bluesky