Metheny XL: Skomsvoll Grande!
(Molde/Fire Flate/PULS): Min interesse og forventninger til Erlend Skomsvoll og åpningskonserten knyttet seg kanskje mest til arrangøren og orkestratoren Skomsvoll. Og det viste seg å slå til: Med to komposisjoner av Skomsvoll selv, var det hans arrangementer av Methenys musikk som bar konserten, og det var i disse arrangementene at flere av høydepunktene kom.
Trondheim Jazzorkester, Pat Metheny / /
Var man på konserten i fjor med Chick Corea, ble konserten i går kveld noe annerledes og strammere gjennom arrangementene, og solistene hadde en tydeligere rolle som deler av Skomsvolls orkestrale konsept. Selvsagt med forbehold om dette med baken og smaken dette skapte ofte en mer tilfredsstillende opplevelse. Det kan i noen grad ha sammenheng med musikkens ulike karakter på fjorårets og årets konsertprogram.
Etter et kort preludium, Go get it!, med et unisont tema i raskt tempo, hvor det var mulig å høre linjer til Ornette Coleman og Charlie Parker, endte det som en bebop-mølje og fin kontrast til Last Train Home, som deler av publikum tydeligvis hadde ventet på. Arrangementet tok vakkert vare på et rolig tema over raskt tempo med gjennomsiktig trommespill. Instrumenteringen med bruk av strykere og blåsere skapte variasjoner som samlet gjorde at et av kveldens første høydepunkter kom tidlig.
Den etterfølgende The Heat Of The Day ga rom for noen lignende trekk med 12/8 rytmikk og et lett orientalsk tema hvilende over kompet. Methenys skifte av gitar betød en lyd som kunne minne om en gitargenetisk kloning av trompet og orgel fascinating shit. Den intense avslutningen bekreftet et tidsvis problem under deler av konserten på den pressereserverte rad 2 forsvant strykerne og blåserne når kompet passerte ca fortissimo.
Hegg, den første fra Skomsvolls egen penn, ga plass for en konsentrert Metheny-solo med bare bass og trommer, og ellers ytterligere eksempler på Skomsvolls fantasifulle instrumentering, til tider ganske dristig når strykekvartett og saksofonkvartet spiller full-harmoniserte akkorder. Høyere ph-verdier er en risiko, og NRK-opptaket vil kanskje gi et mer rettferdig inntrykk.
Ståle Storløkken markerte seg for første gang med en småskakk og spenstig start på Its Just Talk, før medium tempo ble satt med tema i Roggens stemme og blåserne, med et stadig tyngre komp, hvor brasilianske assosiasjoner meldte seg og et tema som i glimt kunne minne om Stevie Wonders Living For The City. Konsertens andre høydepunkt.
Fra Methenys samarbeid med Coleman (Song X), hadde Skomsvoll valgt Kathelin Gray, et utfordrende materiale, kan man si. Men måten ms Gray ble utviklet på, ble kanskje konsertens mest overbevisende uttrykk for Skomsvolls evner til musikkdramatisering. Temaets karakter av halvrubato vals, som et gjentatt uforløst løfte om noe som ikke kommer, men heller bryter sammen i form av korte parodi-pastisjer og frirytmiske partier for blåsere og strykere, ga kanskje glimt av en 70-talls Carla Bley. Men resultatet var Skomsvolls alene. Nytt høydepunkt.
Dette påvirket muligens meg til å oppleve Unquity Road som en mer straight del av konserten, nærmest til tross for hørverdige solo-innslag av begge trommeslagerne, Eirik Hegdal (ss), Metheny og Roggen. Skomsvolls andre egen komposisjon, Blåsekvintett, var fantasifull, men hadde kanskje litt mange skomvollske ingredienser. Tanken streifet meg at musikken kunne også vært arrangert for et noenlunde vanlig storband, og da kunne det blitt litt kjedelig musikk, dvs. Skomsvolls instrumentering var en avgjørende forskjell.
To the End Of The World fikk heller ikke ordentlig tak i mine ører, kanskje ble det for mye straight jazzrock? Men vi fikk kveldens eneste solist-innslag fra John Pål Inderberg (bs), noe som var verdt å vente på.
Den avsluttende First Circle med saksofonkvartett, handklapping og Roggen som intro, hadde et smittende latin-amerikansk preg og vekslinger som kunne minne litt om engelske Mike Gibbs´ musikk en tid tilbake. Metheny akkompagnerte på akustisk gitar, og Storløkken kom med sitt lengste solist-bidrag. I høyeste grad en velvalgt avslutning, som selvsagt ble møtt med applaus og et ekstranummer, Travels, som tok musikk og publikum helt hjem.
Om Erlend Skomsvoll ble konsertens velfortjente hovedperson, må Metheny berømmes for sin uselviske rolle som gjestende sideman. Trondheim Jazzorkester bekreftet nok en gang sine kvaliteter, både ved å håndtere krevende arrangementer og ha solister som sto godt på egne ben og til musikken.
I tillegg til de som er nevnt, merket jeg meg også Atle Nymo og Kjetil Møster, bassist Meisfjord ble en fin overraskelse i tett samspill med Haugerud og Forsberg, og Live Maria Roggens stemme kom godt til sin rett. Dette til tross litt mer Storløkken og Inderberg hadde passet meg bra. Men det er min smak, og min bak.
Del på Facebook | Del på Bluesky