J.D. Salinger: Catcher in the Rye
Salingers legendariske og delvis selvbiografiske "Catcher in the Rye" har fått et oppsving takket være et timelangt innslag på NRK nylig. Boka som John Lennons morder hadde på innerlomma da han skøyt Beatles-legenden har hatt en viss økning i etterspørselen både hos bokhandlere og biblioteker. Jeg må innrømme at den for min del representerte "ett hull i min dannelse", så jeg så mitt snitt til å pløye både den engelske og den norske versjonen.
Handlingen foregår i underkant av to døgn i New York-distriktet og dreier seg om Holden Caulfields forakt for og brudd med etterkrigstiden amerikanske velferdssamfunn. Han er 17 år og stryker (med vilje) i alle fag på internatskolen (utenom i engelsk), drar til New York fire dager før juleferien begynner, men vil ikke oppsøke foreldrene sine før de har de har fått vitnemålet hans tilsendt.
UTFOR STUPET?
Dette gir ham muligheten til å oppsøke utesteder og miljøer der mesteparten av handlingen utspiller seg. Har har til slutt en så gjennomsyret forakt mot alt og alle at han til slutt bare vil dra ut på prærien, ta seg jobb på en bensinstasjon og late som om han er en døvstum idiot - bare for å la være å prate med alle dustene!
Han lengter imidlertid etter lillesøsteren Phoebe, og oppsøker henne i all hemmelighet fordi hun er den eneste han kan prate ærlig med. Mens de ligger på senga hennes begynner Phoebe å anklage Holden for å være så negativ til absolutt alt og alle og spør ham hva han egentlig liker?
Han refererer til en tekst av Robert Burns kalt "Om et Menske Traff et Menske" ("If a body meet a body coming through the rye". Den handler om en masse småunger som leker i en rugåker, og som må passes på fordi åkeren ender i et fordømt stup. Og det er akkurat denne oppasseren Holden vil være, den som kommer styrtende og fanger dem som holder på å falle utfor stupet. Det er det eneste han vil konsentrere seg om.
Etter å ha gjennomlevd flere mentale kriser bestemmer han seg brått neste dag for å dra avsted, men vil først si ha-det til søsteren. I kampen mellom de to, og måten den utspiller seg på, er det hans elskede lillesøster som til slutt sitter igjen som TThe Catcher in the Rye"; den som redder Holden Caulfield fra å falle utfor.
NYSKAPENDE SPRÅK
Boka blir regnet som etterkrigstidens første virkelige motkulturelle
roman - banebrytende og identitetsskapende for en hel generasjon av amerikanere, men også for resten av Vesten. Den representerer en helt ny måte å skrive på, med et veldig muntlig og direkte språk og for ungdom et helt naturlig forråd av slang og sjargong. På mange måter nybrottsarbeid for hele vår vestlige verdens bevisshet om vår egen reaksjon på og aversjon mot velferdsstatens overflatiske kjedsomhet.
Dette kan selvsagt også ses på som et progressivt aspekt ved kapitalismen; at den framtvinger og føder sin egen motkultur. I så måte er den en forløper til Colin Wilsons "The Outsider", John Osbournes "Look Back in Anger" (de som får Oasis-assosiasjoner er på rett spor) og "On the Road" av Jack Kerouac. (De har også det til felles at de ble tilbedt og elsket av det samme samfunn som de selv hatet). Og så følger Beat-kulturen, Rock'n'Roll, 60-tallet, punken osv. Hvilket betyr at den må være must for alle som vil forstå mere av motkulturens historiske linjer fram til i dag.
FUCK YOU!
Noen ord om oversettelsen. Åke Fen, den gang United Press-korrespondent i New York, mottok Bastianprisen for sin oversettelse i '53. Det som er morsomt ved å lese den norske oversettelsen i dag er at språket virker så utrolig naivt. Datidens kraftutrykk som "dritten" i dag ville vi ha sagt bedriten "lousy"; "en korka hallik av en tomsing" (a stupid chiseling moron); "spyttebakkaktig" (vomity-looking); "sodomittene" (the perverts) og "du får meg til å ergre en kongelig kong i rævva på meg" (you give me a royal pain in the ass) var nok kontroversielle den gang, men gir i dag et humoristisk skjær av mytisk uskyld.
Og det sier jo noe om hvor vi er i dag i forhold til den gang (pre-Mykle-tid og alt det der) at når det står "Fuck You" skrevet på en vegg i den engelske boka (det står det kanskje 5-6 ganger i løpet av to-tre sider), har Fen konsekvent unnlatt å oversette det (det står bare "----" i oversettelsen). Nå er "Fuck You" kanskje ikke det enkleste uttrykket å oversette til norsk, og det var vel ikke akkurat enklere den gang, men jeg innbiller meg at dette ble for kraftig kost for Cappelen i '52. Til sammenligning lærte sønnen min å si "Fuck You" i barnehagen før han var 4 (uten at det kan tas til inntekt for kontantstøtten)!
Del på Facebook | Del på Bluesky