The Beatles ER vår tids Jesus

Kan tilblivelsen av "Get Back" og "Let It Be" leses som vår tids bibelfortelling?

Av Hans Jacob Orning // 02.03.23

---

Den åtte timer lange dokumentarfilmen om tilblivelsen av det som skulle bli albumet "Let It Be" kom seint på høsten 2021. "Get Back" ble behørig anmeldt i våre spalter.

Nå går ordet til Hans Jacob Orning, professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Oslo. Han trekker linjene tilbake til historien om Jesus Kristus - intet mindre. Ornings essay sto på trykk i Klassekampen (27.02.23), og vi gjengir teksten med Klassekampens og forfatterens tillatelse.

STØRRE ENN JESUS

Helt siden den moderne sosiologien oppstod med Emile Durkheim, har samfunn blitt definert som fellesskap som har noe de holder hellig. Det er enkelt å se hva som er hellig i middelalderen – Kristus og fortellingene om ham gjennomsyrer hele denne kulturen fra øverst til nederst, fra daglige skikker og ritualer til teologiske dogmer og diskusjoner.

Et halvt hundreår senere ser vi hvor rett Lennon hadde

Det er langt vanskeligere å svare på hva som er hellig i vår kultur. Med koranbrenningen i Sverige friskt i minne er det nærliggende å svare at det fremdeles er religion som er limet. “Sacred things are those things protected and isolated by prohibitions”, som Durkheim skrev. Men hva med vår sekulariserte vestlige verden, der alt kan spøkes med og blasfemi knapt eksisterer lenger – det må da finnes viktigere fortellinger i vårt samfunn enn den om Jesus?

«Vi er større enn Jesus», sa John Lennon etter at Beatles hadde erobret USA i 1966. Reaksjonen var sjokk og vantro. Men bare fire år senere skrev Andrew Lloyd Webber og Tim Rice musikalen "Jesus Christ Superstar", der Jesus framstilles som en rockehelt, Maria Magdalena som en lengtende tenåringsjente, og Judas som en kul opprører. Så raskt kan tidsånden forandre seg. Et halvt hundreår senere ser vi hvor rett Lennon hadde. Målt i popularitet er det i dag musikk- og filmstjerner som engasjerer de store massene. Men er det mulig å spore noe hellig i denne kulturen – er ikke dens varemerke snarere at den utfordrer alt vi oppfatter som opphøyd?

I fjor fikk allmennheten et unikt innblikk i popgruppa The Beatles’ siste dager i den åtte timer lange dokumentaren Get Back, der gruppa øver til det som skal bli deres svanesang: Konserten på et tak i 3 Savile Row, London, en grå ettermiddag torsdag 30. januar 1969. Det vi vet, men som de (sannsynligvis) ikke visste, er at dette skulle bli deres siste opptreden sammen. Året etter var oppbruddet et faktum.

Jesus fikk de syke til å bli friske, Beatles fikk de friske til å dåne

«Get Back» gir oss ikke bare innblikk i en popgruppe som gikk i oppløsning kort tid etter. Som med myter er den både en konkret fortelling og en historie med universell betydning og gyldighet. Og det er en fortelling som minner forbløffende mye om Jesu siste dager.

UNGE FRELSERE

Beatles startet som Jesus opp som nokså uskyldige barnestjerner. Fire ungdommer ulastelig antrukket i dress, riktignok med noen centimeter for langt hår, erobret verden, ikke ulikt slik Jesus bygde seg opp som en karismatisk leder som gav folk håp om at frelseren Messias var ankommet. Jesus fikk de syke til å bli friske, Beatles fikk de friske til å dåne.

Og slik Jesus gikk inn i tempelet og veltet pengevekslernes salgsboder, brøt Beatles med «Sgt. Pepper’s Lonely Heart Club Band» ut av de trange rammene for populærmusikken og ble rebeller. De tok i bruk strykere som var forbeholdt finkulturen, de laget låter som varte lenger enn en singelside, og de sang om rystende narkodødsfall i hjemlandet samtidig som de flørtet åpenlyst med narkotika. Som Kristus beseiret og forkastet de verden i en og samme bevegelse.

GETSEMANE

I dokumentaren «Get Back» møter vi gjengen i landlige omgivelser i Twickenham 2. januar 1969, der manager George Martin har fått rigget til et studio, og kameramenn er til stede for å filme øvingene. Beatles er på toppen, og da bryter dissonansen ut. Stemningen i Twickenham er som i Getsemane. Hele verdens oppmerksomhet er rettet mot dem. Alt de sier, alt de gjør, får følger i den store verden.

En dag får George Harrison nok og forlater bandet. Idet han vandrer ut av lokalene, er det på førstesiden i tabloidene. Beatles har fått sin Judas, bortsett fra at George angrer seg og kommer tilbake. Man aner at noe stort er i vente, men man vet ikke hva. Gruppa planlegger en enorm utendørskonsert, som blir stadig mer nedskalert etter som timeglasset renner ut. Medlemmene er distré, umotiverte, kommer sent og går tidlig. Det kan også ende i katastrofe, eller ingenting.

Stemningen i Twickenham er som i Getsemane. Hele verdens oppmerksomhet er rettet mot dem

Beatles har ikke én leder, slik Jesus var for sin flokk. Men det skjøre mannlige fellesskapet er det samme. John og Paul er de åpenbare tvillingsjelene – kreative, kvikke, ironiske. De samarbeider, men er også rivaler. John har fått sin Maria Magdalena inn i studio – Yoko Ono følger ham som en skygge, sår frustrasjon blant de andre mennene. John svimer rundt, Paul sjefer. George er den følsomme som blir glad når noen hører på ham og frustrert når han blir oversett. Ringo er Ringo, glad for bare å være med. Noen disipler hadde det sikkert slik: De skjønte de var med på noe stort og satte pris på at de selv fikk være del av det.

KORSFESTELSEN

Etter et par uker i Twickenham, finner Beatles ut at de ikke får arbeidet ordentlig der og flytter inn i Apples studio i Savile Row i London. Det er bare dager til de skal være ferdige, og de har ennå ikke bestemt seg for hva de skal gjøre. Nettet snører seg sammen. Så vandrer de til slutt den tunge veien opp på taket, Golgata, for å fullføre sin gjerning.

Politimesteren, Pontius Pilatus, ankommer omsider taket på Savile Row

Som med Jesu siste timer er det i utgangspunktet en ganske prosaisk hendelse der og da. Konserten er ikke annonsert. Folk hører lyder og stimler sammen nede på gaten. Hvem er det som spiller? spør den utsendte reporteren. Noen forstår at det er Beatles, selv om de ikke kan se dem, og selv om gruppa spiller sanger ingen har hørt før og de ikke har opptrådt live på fem år. Ingen vet at dette er det siste de noensinne skal høre av The Beatles live.

Det er også noen som protesterer. Beatles er ordensforstyrrere, de ødelegger for handelen og skaper kaos i gatene. To erkelondonske bobbier påkalles. Med de runde hjelmene på snei, tyggende på halsfestet og bistre grimaser utgjør de et komisk syn. De vet som de romerske soldatene vet (eller; som vi i ettertid antar at de vet) at de bivåner noe stort. Skal de gripe inn?

Løsningen blir å påkalle overordnede. Politimesteren, Pontius Pilatus, ankommer omsider taket på Savile Row. Resepsjonisten har gitt inntrykk av at de spilte innendørs med åpne vinduer, nå får de se at gruppa står på taket med forsterkere, høyttalere og PA spredt ut over det vaklevorne plankegulvet – de har endog utplassert et kamerateam på en nabobygning (også det uten tillatelse).

Bobbiene har intet valg: Beatles må dø. Men de er bemerkelsesverdig passive. De trekker først prøvende ut en gitarledning. John setter den resolutt inn igjen. Jesus vet hva som er i vente. Paul og John veksler på å starte nye vers, så sangen aldri slutter. Politibetjentene gir inntrykk av å skrive ut bøter. Ingen bryr seg. Til slutt har Beatles ikke mer å gi. De gir seg. De har spilt inn sitt siste album. De har vandret the long and winding road til veis ende.

John Lennon gikk ikke langt nok da han sa at Beatles var større enn Jesus. Beatles er vår tids Jesus.

DET SUBLIME

Når man ser «Get Back» over femti år senere, er det et øyeblikk som aldri tar slutt. Åtte timer som flue på veggen føles som sanntid, enda opptakene var på 150 timer. Det er ubegripelig at dette er Beatles’ siste bevegelser før tilintetgjørelsen, for John og Paul tuller med hverandre, er verdens beste venner, utløser musikalske vidundre i hverandre gjennom banale og ofte uforståelige vitser. Dette er menneskesønner som skaper det guddommelige. Og de vet ikke hvor nær de står avgrunnen. Vi, publikum, vet at dette ikke bare er deres siste dans. Vi vet også at aldri skal noe liknende inntreffe i vår kultur. Ingen skal noensinne overgå Beatles, verken i popularitet eller kvalitet.

Hva om Beatles hadde vært litt klokere, visst det vi vet; at de hver for seg bare skulle bli et svakt gjenskinn av helheten The Beatles? Men de vet ikke. De er mennesker av kjøtt og blod. En er opp til ørene forelsket i en som vil ha ham for seg selv, en annen er livredd for å bli spilt ut over sidelinja, en tredje vil ha livsrom for å gjøre sitt eget. Og nettopp fordi det sublime har denne siden av menneskelig svakhet, blir bruddet deres det endelige beviset på deres storhet. Beatles skal aldri som Rolling Stones spille stadionkonserter der de later som alt er som før, men alle vet at de har begått rockens dødssynd: Blitt gamle.

Idet «Get Back» toner ut og John, Paul, George og Ringo forsvinner fra taket har de blitt guder i vår verden. De har skilt Dødehavet i Savile Row mellom de vantro og de troende. De har blitt innhentet av lovens lange arm. Staten har drept dem og gitt dem evig liv. LP-coveret av «Let It Be» har portretter av de fire medlemmene hver for seg. Enheten er blitt knust, Beatles er ikke lenger en gruppe, men fire individer. Likevel er de forent i en høyere enhet. LP’ens motiv er utformet som kristendommens helligste symbol: Korset. Tiden har stanset. De er evig unge – fanget i miraklets store øyeblikk.

De har skilt Dødehavet i Savile Row mellom de vantro og de troende

Konserten på taket i Savile Row har fram til nå tilhørt en av vår kulturs største mysterier. Alt ved Savile Row har vært ulogisk og kontrært: Beatles holdt en konsert etter å ha sagt at de ikke ville gjøre det mer, de spilte en konsert uten å ha noe publikum, de spilte live det som skulle bli en studioplate, de koste seg glugg i hjel for i neste øyeblikk å være bitre fiender. Vi har hatt musikken og visst resultatet, med «Get Back» får vi forklaringen.

De fire ukene fram mot Savile Row er beretningen om vår tids Jesus som valgte undergangen på det mest spektakulære vis da alt var på topp. Den gir ingen forklaring. Historien om Savile Row er dypt menneskelig. Den foregår i et klaustrofobisk studio mellom fire karer med tjukk nord-engelsk dialekt og langt under gjennomsnittlig konsentrasjonsevne. Og den produserer øyeblikk for evigheten – øyeblikk som beveger mennesker over hele verden til alle tider. Med filmen om hvordan «Let It Be» ble til, har vi fått vår tids bibelfortelling.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky