Beatles på svarte og hvite tangenter
Egner Beatles-katalogen seg for klassisk piano?
Helge Iberg (68) er ingen hvemsomhelst i norsk musikkliv. Han er utdanna ved universitetet i Oslo i fagene musikk, idéhistorie og religionsvitenskap, har en mastergrad i komposisjon fra Norge Musikkhøyskole, og mottar statens garantiinntekt for kunstnere. I jazzmiljøet har han samarbeida med storheter som Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen og Bendik Hofseth.
Nå går han løs på 12 Beatles--komposisjoner. 11 signert Lennon/McCartney, 1 signert George Harrison – «Here Comes The Sun». Og da begynner vi like godt der, i denne klassikeren som fins på «Abbey Road» fra 1969.
I møte med introen, skal du være mer enn normalt kjent med låta for å skjønne at det er den sangen. Men når temaet fra verset kommer, er du straks med. «Here Comes The Sun» er en av to Harrison-låter fra «Abbey Road». Den andre heter «Something», og begge peker fram mot hva George Harrison skulle begå som solo-artist. Trippelalbumet «All Things Must Pass» kom i november 1970, og var selvfølgelig påbegynt lenge før The Beatles offisielt var oppløst.
Var George Harrison smått undertrykt som låtskriver i The Beatles? Mye tyder på det. Kanskje burde han fått adskillig større plass som komponist i bandet etter å ha levert «Taxman» på «Revolver» i 1966.
«Here Comes The Sun» i Helge Ibergs versjon skifter totalt karakter idet han kommer til stikket; enda mer enn i originalen. Fra lett og ledig kose-piano, til aggressiv tilnærming – og tilbake igjen.
Iberg velger ikke utelukkende fra toppen av katalogen, i hvert fall ikke slik de fleste av oss vil oppfatte det. For verken «Yellow Submarine» eller «Ob-La-Di, Ob-La-Da» befinner seg i den kategorien. Tvert imot, vil jeg mene. Men her leverer Iberg! Han får faktisk den banale tegneseriesangen «Yellow Submarine» til å skinne!
«Ob-La-Di, Ob-La-Da» minner meg mest om Erik Byes «Vår beste dag», og Iberg kommer ut av dette også med æren i behold.
Er dette et «cover-album»? Nei, ikke i egentlig forstand. Det er mer korrekt å si at Helge Iberg bruker Lennon/McCartney som utgangspunkt for improvisasjoner, men det låter altså som «klassisk musikk».
Aller best liker jeg «Lady Madonna», som jo også i original form er en pianodrevet låt. Iberg har lagt til et slags trommekomp, en klok vurdering. Her kommer han i nærheten av Chick Coreas tilnærming til The Beatles.
Mest av alt er dette albumet en god illustrasjon på at The Beatles er klassisk musikk. Slik vi hører Mozart, Beethoven og Bach i dag, vil menneskene som lever om 300 år høre på The Beatles. Tror jeg.
Del på Facebook | Del på Bluesky