For ei dame, Mavis Staples
Det begynner å bli litt kjedelig å melde at det går an å levere i en alder av … Mavis Staples er 86, og synger stadig vekk med en innlevelse av en annen verden.
Gospel og rhythm & blues – det er som vanlig hennes repertoar. Og som hun tar av, med Tom Waits og Kathleen Brennans «Chicago». Barytonsax, munnspill og slidegitar; minst like skummel som originalen («Bad as Me», 2011).
Sødmefylte «Beautiful Strangers» leder oss inn i tittelkuttet. «Sad and Beautiful World» er skrevet av Mark Linkous (1962-2010), mest kjent fra Sparklehouse. Stort mer inntrengende og troverdig er det vanskelig å gjøre det.
Du skjønner alt dette når du lytter til «Human Mind»:
Mavis Staples er kjent som borgerrettsaktivist, og inkluderer her Curtis Mayfields «We Got to Have Peace» i en nedstrippa, halvakustisk versjon. Helt i tråd med måten hun trakterer Leonard Cohens «Anthem» på - stax-sound; tenorsax og trompet.
Her er mye gospel, hvilket leder meg til en for meg ukjent skattkiste. I 2003 kom «Gotta Serve Somebody: The Gospel Songs of Bob Dylan”, et album som inneholder en duett mellom opphavsmannen og Mavis Staples. Sammen serverer de en versjon som slår knock out på originalen som fins på «Slow Train Coming».
Et kjærlig møte mange år etterpå – for du visste kanskje ikke at Bob Dylan i sin tid spurte faren hennes om han kunne få gifte seg med Mavis Staples?
Albumet er skrudd sammen av Brad Cook, en mann som skjønner at han jobber med en vokalist som er innlemma både i Rock and Roll Hall of Fame (1999) og Blues Hall of Fame (2017).
Jeg lover deg, hvis du i utgangspunktet liker denne sjangeren – dette albumet kommer du til å bli veldig glad i.
Del på Facebook | Del på Bluesky