André 3000 går sine egne veier, og blåser i hiphop fansen, bokstavelig talt.

Du trenger ikke å være i tvil lengre. André 3000 er en kunstner som bare tilfeldigvis valgte hiphop som sitt medium de første 20 årene av sin karriere. Nå er det fløyta som leder an.

Av Petter Aagaard // 19.11.23

Aldri før i musikkhistorien har i alle fall en så sær plate fått så mye oppmerksomhet og nysgjerrighet, på så kort tid, og det i seg selv er jo ganske fantastisk. «It get’s people goin’!» som Will Ferrell sa i filmen "Blades Of Glory". Folk blir rett og slett engasjert, og ikke minst, folk elsker å dele med folk hva de synes om dette. Er dette crazy? Er det antiklimatisk? Er det yoga? Alle skal (og vil) få uttale seg. Undertegnede inkludert.

Spørsmålet er jo såklart: Hvem kan egentlig uttale seg om dette albumet er bra eller ikke? Vel, alle kan såklart mene noe, fordi vi alle føler musikk på hver vår genuine måte, men jeg tror det hadde vært ekstra spennende å spørre bassklarinettist Carl Petter Opsahl hva han synes om dette albumet. Da tenker jeg spesielt på hva han synes om André sin teknikk på instrumentet. Det var jo faktisk bassklarinett André startet med når han tok sin uendelige lange pause fra hiphop. (Fløytist Hans Fredrik Jacobsen burde også fått uttale seg.)

Eller, det stemmer egentlig ikke. Som hans Outkast-makker Big Boi sa i «The Way You Move» fra 2003: «Ready for action, nip it in the bud. We never relaxing, OutKast is everlasting. Not clashing, not at all. But, see, my nigga went to do a little acting…»

Yes. André 3000 første reise bort fra hiphopen var film, og la oss være ærlige her. Han var en helt forferdelig skuespiller i nesten alt han prøvde seg på. I «Four Brothers» skal han f.eks. reagere på at han ser at hans mor blir myrdet, og du får nesten vondt i kroppen av å se på hans reaksjon. I «Be Cool» skal han være en gangster som får latterkrampe, og undertegnede har aldri sett en så dårlig og falsk latter før i mitt liv. Skikkelig vondt å se på.

I «Semi-Pro» prøver han å være morsom, og han klarer ikke å levere setningen «Daym» troverdig en gang. Helt forferdelig … I «Jimi: All Is By My Side» er han heldigvis ikke like mye ute å kjører, og det er bra, fordi dette var hans første (og siste) hovedrolle. Men det var overhodet ingen Oscar-statuett i sikte.

Mannen har altså prøvd, og feilet … og det er jo slike ting man lærer mest av i livet. Han skal såklart ha for at han prøvde, og nå, er det altså fløyta som står for tur. 17 år etter hans forrige utgivelse med Outkast.

Å kalle dette for «jazz» blir for kanskje litt for enkelt, men som folk flest vet - jazz var jo badass back in the day. Jazz var «hiphop» på 30 og 40-tallet. Jazz var «black». André 3000 har faktisk lekt og eksperimentert med jazz før, både på hans «solo-album» "The Love Below" fra 2003, og ikke minst hans meget spennende «Class Of 3000»-tegneserie som gikk på Cartoon Network mellom 2006 og 2008. Løst basert på filmen Dead Poets Society, hvor André som karakteren Sunny Bridges er en alternativ musikklærer på en barneskole.

Men tilbake til albumet som nå ligger foran oss. Hva er «fordelene» med å lage et instrumentalalbum? Vel, man kan si hva man vil med instrumentene, og ingen vil bli krenket. Med andre ord: Genialt for et 2023-publikum.

La meg starte med å si: Mannen har veldig god smak, fordi dette er deilig på så utrolig mange ulike måter. Dette kunne såklart vært en «don’t believe the hype» greie. Men det er faktisk ikke det. Dette er, for å slå på stortrommen - et fantastisk øyeblikk i musikkhistorien, hvor en av de aller, aller beste rapperne noensinne, har klart å inspirere framtidige artister til å lage musikk utenfor boksen.

Flere artister har såklart tidligere tatt en musikalsk «left turn». Stevie Wonders «Journey Through The Secret Life Of Plants», Paul McCartneys «Liverpool Oratorio» og Prince’ «Kamasutra», men dette er likevel et mer gigantisk steg, fordi dette er ikke noe vi noensinne hadde forventet av en hiphop-artist!

Husk, masse unge artister har de siste 20 årene sett på André 3000 som sin absolutte hovedinspirasjon. Jeg kan nevne i fleng: Tyler The Creator, Childish Gambino, Thundercat, MonoNeon, Mac Miller ... Ikke bare musikalsk, men også i mote og livssyn. Mannen er på veldig mange hiphop-hoders Top 5 sammen med 2Pac, Biggie, Jay-Z og Eminem.

Hva står det da ironisk nok på albumcoveret til André 3000’s nye album?
“Warning: No Bars”

«Mindfulness music» er det første som popper inn i mitt hode når jeg hører på denne nye musikken. Dette er så absolutt ikke for alle, men likevel, så er det jo akkurat det det er. Det at André Benjamin har øvd de siste to tiårene på dette instrumentet er det ingen tvil om, fordi han improviserer fram overraskende mye fine melodilinjer.

Disse nesten 90 minuttene med musikk er for øvrig produsert av André selv, sammen med Carlos Niño. Surya Botofasina på keyboards og Nate Mercereau på gitar + musikere som V.C.R, Diego Gaeta, Surya Botofasina, Mia Doi Todd og multitalentet Matthew David McQueen dukker også opp en rekke ganger. André spiller på en rekke forskjellige treblåser-instrument. Både moderne/digitale, og eldgamle fløyter fra hele verdens kriker og kroker.

Den første låten har den aller beste tittelen: «I Swear, I Really Wanted To Make a 'Rap' Album but This Is Literally The Way The Wind Blew Me This Time». (Bra ordspill på slutten der.) Den er overraskende uprovoserende. Hva jeg mener, er at den er ikke så vanskelig å henge med på. Du ramler ikke av i svingen. Den er laidback, og den setter deg i en behagelig sinnstemning. Du klarer til og med å nynne litt med.

… og for først å svare på spørsmålet André stiller i tittelen på neste låt, «The Slang Word P(*)ssy Rolls Off The Tongue With Far Better Ease Than the Proper Word Vagina. Do You Agree?» - så er svaret Ja. Ordet «pussy» er et bedre ord enn vagina, fordi det førstnevnte er «slang», og de vinner alltid. (Unpopular opinion anyone?) Men hvordan er låten? Vel, han holder seg faktisk fortsatt i en ease state of mind. Den bruker meget god tid på oppbygningen, og den varer i nesten 14 minutter, men den går dessverre ingen steder.

Her må noe skje snart, tenker jeg. Albumet trenger nå et nytt gir, og på låt tre skjer det heldigvis noe nytt. En ny atmosfære. Tittelen «That Night In Hawaii When I Turned Into A Panther And Started Making These Low Register Purring Tones That I Couldn’t Control ... Sh¥t Was Wild» er faktisk veldig passende. De soniske fargene vi får på hans instrument låter mer urgammelt, så her har han nok gravd langt ned i skattekisten sin for å finne riktig trefløyte.

Dette er på en måte lukke-øynene-musikk, og det blir ekstra tydelig på «BuyPoloDisorder’s Daughter Wears A 3000® Button Down Embroidered» da den spriker i alle retninger, med forstyrrende elementer som ikke vet hvilken vei de vil gå. Bipolar der altså, som tittelen hinter til. Det er også en del erotiske undertoner ute å går her. Kanskje du rett og slett skal elske med denne musikken i bakgrunnen?

Låten med den catchy tittelen «Ninety Three ’Til Infinity And Beyoncé» er det korteste sporet på albumet, på bare fire minutter. En forførende bass som går i loop skaper en mystisk atmosfære, men om den er nødvendig å ha med på albumet er oppe til debatt. «Ghandi, Dalai Lama, Your Lord & Savior J.C. / Bundy, Jeffrey Dahmer, And John Wayne Gacy» fortsetter i bissar-verden, og det er ingen tvil nå om at André har satt seg litt fast i et spor. Man skulle tro at et album som varer i nesten 90 minutter skulle ha mer musikalske variasjoner. Men så langt, er altså ikke så tilfelle.

Man begynner å få en følelse av hvilken retning resten av albumet kommer til å få. Med andre ord: Dette er kun for spesielt interesserte.

Dette er såklart musikk du kan meditere til. Musikk du kan ha på dine headphones når du går en tur alene i skogen. Men dette er også heismusikk. Det er eksakt hva du vil det skal være. Noen vil se på hele dette prosjektet/eksperimentet som uinterressant.

Men, heldigvis for dere, så er jeg en av de interesserte.

Den nest siste låta, «Ants to You, Gods to Who?» er en vakker og forførende liten sviske, hvor det høres ut som noen spiller på en sag mikset med en theremin. Veldig utsvevende, og kanskje det mest spirituelle sporet.

Det alle siste sporet «Dreams Once Buried Beneath The Dungeon Floor Slowly Sprout Into Undying Gardens» varer i hele 17 minutter, og det føles virkelig som en drøm. Som om noen mimrer tilbake til den gyldne tiden, da man var tenåring, hadde lopper i blodet, og verden sto klar for å bli tatt med din kreative storm. Dette kunne vært en låt som hadde vært laget av en 90-åring, og ikke av en på 48. La oss bare si det en gang for alle: Mannen er fortsatt ung, selv om han selv tydeligvis ser på seg selv som «gammel» nå for tiden. Hiphop har jo på en måte en øvre aldersgrense, i motsetning til rock.

Du kanskje lurer: Blir dette et album man vil høre om og om igjen, sette på repeat? Ikke nødvendigvis, men i visse settinger, kan dette være utrolig fin bakgrunnsmusikk. Det er både bissart og vakkert, og André leverer med en unik intergritet som er både spirituell og helbredende. Kanskje det er akkurat dette vi trenger nå, og det på høy rotasjon. Jeg kommer i alle fall garantert til å gi dette albumet flere gjennomlytt, selv om jeg kanskje «drank the Kool-Aid».

Når alt er sagt, håper jeg jo såklart at André 3000 har et blodfunky hiphop-album i ermet som kan overraske oss om noen år. Men det er nok bare ønsketenking. Dette er definitivt bedre enn ingenting, og det aller viktigste, André virker mer lykkelig enn det han har vært på mange år. He seems to be at peace with himself, og den gleden smitter av på denne lytteren.

Høydepunkter? Enkelt. Førstesporet og sistesporet. (Låttitelene er for lange til å skrive på nytt.)

Merk: Mange musikkjournalister vil skrive en mye mer detaljert, dypere, og ikke minst mer akademisk plateanmeldelse enn dette. Men det spiller ingen rolle. Dette er til syvende og sist atmosfæremusikk. (Dette er akademisk mer enn godt nok, Petter! -Red)

Her snakker André om livet etter Outkast: