En actionmusical med Fight the Fight?

"Shah Of Time" er sjukt intens. Ikke bare er den dyktig satt sammen, for de ti låtene må høres i rekkefølge, men du kan trygt sette den på repeat.

Av Siri Bjoner // 31.05.24

Singelen «Shining» fikk jeg samtidig med In Vains «Solemn», den havnet visst på samme nedlasting og siden har jeg vært hekta.

Når vi nå nærmer oss halvveis i 2024, er en ting veldig klart: Mine fem favorittutgivelser hittil i år er alle norske, og tre av dem er fra Indie Recordings.

I april skrev jeg «Det er så tungt og melodisk at jeg allerede vet at den skiva kommer til å få heavy rotation i sommer når jeg er ute og kjører – jeg får bare beklage på forhånd til alle som vil lide av litt ekstra støyforurensning» - og hittil har innbyggere i åtte kommuner, tre fylker, to land og ett län fått kose seg med «Shah of Time». Dog tror jeg at jeg har greid å ikke bråke for mye, men akkurat høyt nok til at folk som venter på grønn mann kan kose seg med litt utmerket musikk.

Tord Statle Larsen (gitar, bakgrunnsvokal), Fredrik Teig Bergstrøm (gitar, hovedvokal), Hans-Magnus Endestad Hermansen (bass, bakgrunnsvokal) og Baard Kolstad (trommer) lager himla deilig musikk. Enkelt og greit. I hvert fall hvis man synes (som meg) at deilig musikk bør være litt smådystert og rimelig tungt - med et band som spiller så intenst og tight at korsettdragerne på 1800-tallet hadde blitt misunnelige.

«Shah Of Time» er absolutt en slags konseptskive, og minner om Paradise Losts «Draconian Times». Tekstene er råbra og bør absolutt leses, gjerne flere ganger, helst veldig mange ganger. Vi som bor i Follo/Østfold-regionen har i et par år tidvis fått gleden av å ta toget gjennom Blixtunnelen, som korter reiseveien fra Ås til Tigerstaden fra 35 til 17 minutter. Man blir rimelig bortskjemt med så kort kjøretid, og når det nå bare går fortfort en vei, føles de ekstra minuttene fryktelig lange. Da er det veldig deilig å ha gode tekster å lese mens man lytter!

Sangtekster blir av og til undervurdert. Noe av gleden ved å kjøpe LPer var nettopp å kunne bruke timesvis på å lese hver eneste bokstav på coveret, tekstene lærte vi oss utenat, og fjasemusikk hadde fjasetekster. Jeg husker jeg så et klipp som kom for noen år siden, Kylie Minogue resiterte teksten til en av de mest fjasete sangene sine - som et dikt! På en seriøs diktfestival! Godt voksen og sobert antrukket kom hun ut på scenen og var mer naken og sårbar enn noensinne tidligere, og leste denne tulleteksten som om det var litterært gull, og det ble det.

Noen norske band har alltid hatt gode tekster, som Seigmen. Nick Cave er blant artistene som har gitt ut tekstene sine som dikt. Jeg kjøper gjerne en illustrert utgave av «Shah Of Time» om noen lager den. 1001 natt! På norsk!!!

«Awakened from my sleep I turn the page // Escaping from my keep // With dormant rage // You will feel my anguish // You will feel my pain // Exhume the monarch // To see the light of day»

Dessuten er det utrolig kult når jeg kan lese en tekst og hører Fredrik Bergstrøm brølehviske inn i øret mitt. Jeg trenger ikke høre låta en gang, jeg har hørt denne fantastiske skiva så mange ganger at den sitter som støpt inn i hjernebarken.

Bergstrøm har en utrolig deilig vokal, prikken over i-en på ei skive som er nesten helt perfekt. Her får du 1001 natt i beinhard versjon, The Scorpion King møter Dune møter The Matrix (i et parallelt univers der de bare laget to filmer).

Melodilinjene er fantastisk intrikate. Ingen låter er like, dette er så unikt som det får blitt. Jeg liker band som har holdt på i mange tiår og kverner ut den samme musikken som de alltid har gjort, som Judas Priest som gir ut sin nittende studioskive som egentlig er rimelig lik de atten foregående, men likevel råbra og nyskapende. Dette er mer Laibach der hver eneste skive er en helt ny genre og man vet aldri hva man får.

Jeg gleder meg voldsomt til neste utgivelse med Fight the Fight og hva de har tenkt å finne på.

«Blybilder», kalte jeg det sist. Jeg synes fortsatt det passer. Det er nesten som å bare høre en film, en actionmusical kanskje?

For én gangs skyld har jeg faktisk hatt tid til å sjekke ut de to første skivene deres også. Den selvtitulerte debutskiva kom i 2017. Oppfølgeren «Deliverance» (2020) var enda hardere, tøffere og mer interessant, og jeg hadde nok likt begge skivene om jeg hadde hørt dem tidligere, men det er først med «Shah Of Time» at de virkelig har funnet sin stemme, sin egen stil.

Den er sjukt intens. Ikke bare er den dyktig satt sammen, for de ti låtene må høres i rekkefølge, men du kan trygt sette den på repeat. I dag har jeg kjørt ca. 20 mil, nesten fire timer i bilen, og dette er eneste som har gått på spelleren. Go'skiva!!!

Jeg skulle absolutt ha kommet meg på en av konsertene de spilte i våres, men jeg regner med at disse gutta kommer til å holde det gående lenge og at jeg snart får sjansen igjen. Alle de beste skivene har tross alt sleppefester (hint, hint). I mellomtiden har Robbe sendt meg en ny epost med nye artister som jeg nok må sjekke ut...

Låtliste: Serpent of the Sand // Ascent // Monarch // Shining // Heart of Stone // A.I. // Alien // 12800 // In Memory // Descent //