Fight the Fight - Deliverance

Oslobandet «Fight the fight» har nå sluppet sitt andre fullengder «Deliverance» med 10 metallåter, med en totallengde på 36 minutter. Det hele er pakket inn i sort, med gullramme rundt, men er innholdet like stas? I likhet med deres debutalbum fra 2017, er det full fart fra start til slutt.


Fight the Fight er et av de tøffeste og mest hardtarbeidende metallbandene vi har i Norge for tiden. Medlemmene er særdeles samspilte, og gir lytteren et balansert og «thight» lydbilde. Dette mestrer bandet på en god måte. Det blir ikke slitsomt for lytteren, men heller en fin blanding mellom tøffe og harde partier - før andre partier bryter med cathy og fengende refreng.

De lanserte fire singler i forkant av albumet; «Dying», «Pacemaker», «Triggerfinger» og «Ritual». Albumets høydepunkt derimot, «Pitbull», er ikke funnet verdig å servere fanskaren på forskudd. Mulig de sparte kruttet til hele albumet ble sluppet. Du finner ikke tøffere bredbeinte låter, som bare sparker ifra – ja, som en pitbull. Et annet høydepunkt er tittellåten og «Love». Ikke alle låtene er like sterke, slik eksempelvis «Turbo sex», «Triggerfinger» og sistelåten «Paradigm».

Så hva får du med «Deliverence»? Du vil sitte igjen med bakoversveis og med en rekke låter du vil høre igjen og igjen. Et kick ass-album, med masse energi! En knyttneve av et album. Anbefales. Løp og kjøp, eller bare stream det.

Det vil nok svinge godt på Vulkan Arena lørdag 17. oktober, da bandet har sitt releaseparty for de heldige 200 betalende tilskuerne.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En actionmusical med Fight the Fight?

(31.05.24) "Shah Of Time" er sjukt intens. Ikke bare er den dyktig satt sammen, for de ti låtene må høres i rekkefølge, men du kan trygt sette den på repeat.


Fight the Fight: Shining

(18.04.24) «Shining» er den siste av fire singler før fullengdeskiva «Shah of Time» kommer i mai. Tidligere har vi fått «In Memory», «12800» og «Monarch», som sammen med en høyst vellykket Europaturné med Leprous i vinter/vår har gitt bandet en solid økning i fanskaren.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.