Teho Teardo & Blixa Bargeld: Live in Berlin

2023 begynte med en massiv dose Laibach, både på skive og scene, og avsluttes med en solid dose Neubauten-relaterte godsaker. Først “Mutiny in Heaven” og nå “Live In Berlin” med duoen Teho Teardo/Blixa Bargeld, etterfulgt av løfte om ny studioskive i 2024.

Av Siri Bjoner // 10.12.23

“A big Italian music magazine came out with a list of the 200 best Italian songs in the last 20 years - 'Mi Scusi' is number nine” og selvfølgelig synger Blixa bedre på italiensk enn han snakker på engelsk. Duoen har jeg hatt gleden av å se live én gang, i Moss, for fire år siden eller rundt den tid. Noen konsertopplevelser er større enn andre. Teardo, Bargeld, Laura Bisceglia som har verdens absolutt vakreste cello og lokale strykere. Teardo er en anerkjent komponist, Blixa er galskapen bak Einsturzende Neubauten, og sammen blir det platinum. Dette er så vakkert at jeg sitter bare og smiler for meg selv og nyter.

Det er så rent. Det er ikke én tone som ikke skal være der, litt som Neubauten, men instrumenteringen er rimelig klassisk: strykere, litt perkusjon og litt elektronikk. Hvorfor ødelegge en fantastisk melodi og tekst med for mye lyder. Neubauten har også blitt et rimelig minimalistisk band med årene.

“Animelle”, hvilket optimale kaos. Bargeld og Teardo har en interessant samarbeidsform - de er gjerne i hvert sitt land og sender over ideer, tekster og musikk til hverandre. Rykter tilsier at de bruker kassetter og det lokale postvesen (dog er det mulig jeg fant på akkurat det). At det funker, er det ingen tvil om. Ikke sitte i et studio og tvære ved uenigheter, men bruke tid og fantasien til å skape de mest utrolige lyder.

Og live låter det selvfølgelig vel så bra som fra studio. “Still Smiling” er litt skumlere, litt mer depressiv, litt mer ærlig og mye mer interessant enn i studioversjon. “What If” er fortsatt en av mine favorittlåter av duoen (“Millions Of Eels” er kanskje noen hakk over, men den tror jeg ikke de spiller live, og her snakker vi tross alt om ei liveskive).

En gang i tiden ville jeg lære tysk for å skjønne Neubautens tekster, og jeg får lyst til å lære italiensk av Teardo/Bargeld. Jeg tok tyskkurs i et skolerom i Trysil, med voksenundervisningen, og læreren ble ikke spesielt imponert over disse tekstene jeg ville ha oversatt. Det var kanskje like greit; jeg tok bare ett semester. Det er ganske langt fra “Ich bin Siri” til “Ein stuhl in der Hölle” (eller hva det nå var) og jeg tviler på om disse digitale kursene kan tilby oversettelser av “Gli altri guardarono” og “Tutti stampati uno soll’altro”, dog greier jeg “Colori come grigio e marrone” helt av meg selv.

Det er så vakkert! Så utrolig deilig musikk! Og det som bærer det aller mest, er celloen. Mitt absolutte favorittinstrument, for det passer til absolutt alle genre og lyden er bare så sublim og så intens. Jeg tror ikke det finnes noe instrument som er mer kompatibelt med stemmen til Blixa.

Og neste år blir det studioskive. Det blir femte utgivelsen til duoen, et samarbeid som begynte med “Still Smiling” (2013) og fortsatte med “Spring” (Ep, 2014), “Nerissimo” (2016) og sist “Fall” (Ep, 2017). Ei ny utgivelse er helt på sin plass og på absolutt overtid.

“Ich Bin Dabei” kan vel kalles sirupsindustrial. Tungt og seigt og ufattelig deilig. Av alle musikere Blixa har samarbeidet med, tror jeg Teho og han utfyller hverandre mest perfekt, og det de produserer er det absolutt beste. De bringer virkelig ut det vakreste, mest interessante og fantastiske i hverandre.

Teardo er filmkomponist og lydkunstner, og jeg digger det begrepet. Ikke musiker, lydkunstner. Jeg synes ikke at musiker dekker de lydene han produserer. Jeg kjenner mange lydkunstnere. De tar lyder som ikke burde høres bra ut sammen, og lager de mest fantastiske kunstverk som jeg kan sette på repeat på spilleren og bare henfalle til bildene og roen jeg får av dem.

Jeg får lyst på sommer, lyst til å legge meg i solvarm mose i skogen og bare lytte. Se på en knallblå himmel gjennom bladverket, lukke øynene og slappe helt av.

Innspillingen og produksjonen har de “naila”. Jeg har ingenting å utsette på den. Det låter så bra at jeg nesten glemmer at det er liveopptak, bortsett fra at sårheten i stemmen til Blixa virkelig kommer til sin rett her. Det virker mer ektefølt, og kanskje tekstene er akkurat så personlige og dype som de virker som i denne utgaven?

Blixa skravler i vei og er i godt humør. Av og til lurer jeg litt på hva fremmede rundt meg tenker når jeg brøler ut i gapskratt over historiene jeg hører. En skravlete Blixa liker vi, en glad Blixa med glittersminke og sin sorte dress.

Her har du dem fra en konsert i Wroclaw, Polen.

Jeg klager ofte over at skiver er for lange, for mye fyllmasse i dem, men “Live In Berlin” med sine 15 låter og totalt 1t 20m er akkurat passe langt. Eller, kanskje litt for kort for jeg skulle gjerne hatt med “Millions Of Eels”.

Og det må sies at intermessoet med “Interview At The Hotelbar” i Defenestrazioni er helt suverent. Makan til teit intervjuer skal man leite lenge etter. Dog må jeg innrømme at min kanskje desidert teiteste samtale med en artist var med nettopp Blixa i hotellbaren på Hotel Ernst (tror jeg) i Kristiansand i 1999 - eller var det 2000? Jeg mistenker at alle som har jobbet i musikkbransjen har minst én sånn “teit samtale med artist”, men langt fra så teit som denne intervjueren.

“We will drink honeyed wine and eat clouds for breakfast” - jatakk, veldig gjerne!