Mutiny In Heaven: The Birthday Party på film
The Boys Next Door (1973-1978). Det var der magien startet. Det var der galskapen startet. Du har antageligvis aldri hørt om dem, kanskje ei heller om The Birthday Party (1978-1983), men du har garantert hørt om Nick Cave and the Bad Seeds.
Mutiny in Heaven: The Birthday Party / Ian White (Regi) / BEYOND TNC & BMG FILMS
Jeg fikk verdens hyggeligste kompliment i kveld. “Du skriver fra hjertet og fra hofta” sa Mark etter endt filmvisning, så i kveld blir det å skrive fra begge. Jeg kunne sikkert lest meg opp på diskografi og historikk og slikt, men det lar jeg være. Denne filmen er for bra til at jeg gidder gjøre det (dog skrev jeg noen notater underveis som faktisk ble forståelige).
Den tolv år gamle Nick Cave så på The Johnny Cash Show med sine foreldre og oppdaget at “music could be uncomfortable and evil”. På skolen dannet han, Mick Harvey (gitar) og Phill Calvert (trommer) et band, og fikk med seg Tracy Pew på bass. Etter et par kvelningsinsidenter hoppet Rowland S. Howard over fra Young Charlatans og dermed er historien i full gang. Musikkmiljøet i Melbourne var intenst og sjukt, det var billig heroin fra Asia og de spilte gjerne et par konserter i uka.
Boys Next Door var et punkband uten å egentlig være det. De var for intelligente og spilte for bra til det. Konsertene deres var intense - “et slags alternativt univers”. Mick Harvey ble den naturlige musikalske lederen siden han var den mest edruelige. Etter hvert bestemte de seg for å flytte til London. Flyturen var nok et mareritt for besetningen (fylleslag, piller og vold), men innen de landet hadde The Boys Next Door byttet navn til The Birthday Party.
London var en massiv nedtur. Bandet med kjærester delte en ettroms, hadde ikke penger til noe som helst, rus en dag og abstinenser i flere dager var standarden, og Howard sleit voldsomt med underernæring. De så bilder og opptak av konserter med band som The Doors og digga konseptet med band som var så voldsomme og med så skummel musikk at snuten måtte stå mellom band og publikum.
Etter hvert følte de et voldsomt hat og avsky mot London, som ble en basis for deres låter og opptredener. Fra å ha flere konserter i uka i Australia og nok penger til å greie seg til å være fanteblakke i London var et sjokk.
“Nick The Stripper” ble spilt inn i et supertoksisk avfallsområde, med stjært lys, filmkameraer og strøm. “Vi bare tente på den toksiske dammen, for det brant så bra og tenkte ikke på om at var supergiftig.” “Release The bats” kaller de selv “an innocuous demented catchy pop tune”. Det ble mange turneer i Europa og USA – i den første USA-turneen ble de gjerne jaget av scenen etter tre eller fire låter. “The band was a monstrous beast live, dangerous for the audience.” Beskrivelsen av hvordan de var backstage eller på scenen er helt fantastisk.
Etter en Europaturné bestemte bandet seg for å flytte til Berlin, for der fant de endelig et musikkmiljø de følte seg velkomne i. Calvert ville ikke – og fikk klar melding: “Vi flytter til Berlin. Uten deg. Du får ikke være med.”
Magiske Berlin, der Bowie og Iggy lagde så mye vakkert – der Cave og Bargeld blir beste-amfetaminvenner og spiren til The Bad Seeds sås.
Mick Harvey som alltid har vært nykter og stort sett ikke drakk heller, var ikke med på siste turneen i Australia. “It should have been a self destructive world tour, just dropping off the face of the earth, that would have been interesting” - men The Birthday Party gikk i oppløsning uten at noen egentlig skjønte at det skjedde. Cave var gått lei. Publikum var ikke der for den organiske opplevelsen, men for å slåss fordi konserter med The Birthday Party var superaggressive og voldelige.
Filmen er bemerkelsesverdig i hvor mye gammel footage de har greid å grave frem, og hvor bra de har greid å fikse den. Vi var alle litt overrasket over hvor mye de har greid å grave frem, men gjengs var vel at vi syntes lyden fra konsertopptaken kanskje var litt for ren?
Interessant, ja. Godt laget og masse spennende informasjon, meget bra satt sammen og med detaljer som i hvertfall jeg ikke hadde fått med meg. Helt ærlig: Jeg har bare The Birthday Party på vinyl, og hadde helt glemt hvor rått og kompromissløst det var.
Dette er filmen for deg som digger alt Nick Cave har tatt i eller punk eller postpunk eller gode musikkdokumentarer. Jeg ble grådig imponert over hvor mye bra de har funnet frem, over klipping og redigering og gamle intervjuer og hvordan det ble lagt frem – for det er ingen skyld noe sted, den er ganske rett på sak. Pew døde i 1986 og Howard i 2009, men filmskaperne har likevel greid å lage en veldig nyansert, levende og moderne film.
Om du ikke liker verken bandet eller piggtrådmusikk, er det likevel verdt å se filmen fordi dette er hvordan en musikkdokumentar bør lages. Den vises visstnok på Cinemateket i andre steder i landet kommende uke – og da bør du være der!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.