Hackedepicciotto - to musikere, og en haug med instrumenter

Det er tre dager og tre år siden jeg først hørte om Hackedepicciotto. Det er to dager og tre år siden jeg først hørte dem (digitalt) og ble frelst. Det er en dag og tre år jeg har gledet meg til å se dem live - og de skuffet absolutt ikke!

---

Hackedepicciotto / Kafé Hærverk / 21.10.22

Av Siri Bjoner // 23.10.22

---

Historien om Hackedepicciotto er ganske fantastisk. Danielle de Picciotto er klassisk utdannet og trakterer skjøre instrumenter som fiolin, hurdy-gurdy (som muligens er mitt favorittinstrument, både navnet og lyden), autoharpe og klokkespill.

Alexander Hacke spiller bass og en haug med egenproduserte instrumenter i Einstürzende Neubauten. Hennes “karriere” begynte i et tysk hip-hop band i Berlin på tidlig 80-tall (dog var hennes rolle å brøle ut IS THERE LIFE ON MARS?), mens han tidlig fikk en viktig rolle som utvikler av Neubautens sound og er den musikalske lederen for bandet, alt ifølge Blixa Bargeld.

Det unike resultatet skyldes mye hard og lang jobbing og mange frustrerende år der ingenting funket. Som Danielle fortalte: "Det er vanskelig å forene våre instrumenter. Opprinnelig spilte Alexander gitar. Men det ble for likt det jeg spilte, så da gikk han tilbake til bassen. Da ble det større forskjell mellom våre instrumenter, men det er så skjøre toner i det jeg spiller og vi slet med å forene det til noe vi var fornøyde med."

- Det var ørkenen som ble emulgatoren for oss! Vi var i Joshua Tree National Park, i et studio med gigantiske vinduer med utsikt til ørkenen - og plutselig bare funka det! Inspirasjonen fra området rundt oss var det vi trengte for å forene våre lyder til musikk. (At det er noe magisk med det området har flere fortalt, det er noe med den endeløse åpenheten og de fantastiske Joshua-trærne som absolutt ikke er trær, derimot er de i aspargesfamilien.)

- I begynnelsen kalte vi det “filmatic drone”, men det utvikler seg hele tiden, som om det har eget liv.

Jeg tror ikke det finnes noe band i dag som ligner på Hackedepicciotto eller soundet deres. Det er råskapen i bassen til Alexander blandet med førsteklasses fiolinspill fra Danielle – og det er en absolutt fryd å se henne spille! Fingerferdighetene er på høyde med enhver konsertfiolinist, og når det bare er en knapp meter mellom dem og publikum kan man virkelig følge med på slikt.

Presisjonen til Alexander på bass og trommer er superb. Hver lyd har sin plass, og ingenting er overlatt tilfeldighetene. De er kanskje bare to på scenen, men lydbildet er stort og sterkt og praktfullt og ingenting er så kult som å være tilstede og høre og nyte. Danielle og jeg pratet litt om dette med forskjellen på live og album – det er et fryktelig vanskelig spørsmål, egentlig! For hva er det som gjør at vi drar på konsert etter konsert, når det hadde vært billigere og mer tidsbesparende å sette på PCen og spille av skiva?

Stemninga i lokalet har helt klart en viktig rolle (og fredag var den på topp!), men det er noe med å kunne se og koble lydene til instrumentet som produserer det. Ikke at jeg har noe problem med å differensiere mellom fiolin og hurdy-gurdy, men det er noe med å se fingerferdighetene og nyte kompetansen til en dyktig musiker.

De spilte låter fra hele karrieren, og ble nok overrasket over applausen som ingen ende ville ta – ekstranummer ble improvisert, men det låt bra! Noen mennesker er født til å produsere spennende musikk, og fredag kveld sto to av dem på en av Oslos minste scener.

Det gledes til neste gang de kommer!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky