Einstürzende Neubauten i rockeformat

«Die Befindlichkeit des Landes» er en av de vakreste kjærlighetsballadene som finnes, synes jeg. Jeg tror i hvert fall det er en kjærlighetssang, jeg kan tross alt ikke tysk, men Blixa synger nå «Mon cher» så jeg antar det er om kjærlighet. Kanskje til en by? Betong og metall? Rudi Moser denger løs sin hyllest til Berlin. Eller Hamburg. Eller kanskje jeg bare oppfatter det sånn?

---

Einstürzende Neubauten / Sentrum Scene / 16.09.22

Av Siri Bjoner // 19.09.22

---

De siste fire gangene jeg har sett Neubauten har det vært i konsertsaler. Musiikkitalo i Helsinki i 2018 viste seg å være deres siste konsert før tre ganger Koncerthuset i København i mai i år. Jeg var på alle fire. Helsinki var fantastisk. Hver eneste tone kunne differensieres og plutselig skjønte jeg Neubauten, på en helt annen måte enn tidligere.

Lyden på Sentrum Scene var helt som forventet, så den sier vi ingenting om. Men der konserten på Musiikkitalo var nær-orgasmisk fordi det var perfekt lyd skal jeg innrømme at konserten i går var fantastisk herlig fordi det var en rockekonsert. Sorry til de jeg dulta borti når jeg danset, men dette var noe helt annet enn i mai med seter.

Setlista var ganske annerledes enn tidligere i turneen. De åpner med "Wedding" – med en kortere forklaring enn i KBH – og går rett over i "Möblertes Lied", som er vakker og deilig. "Nagorny Karabach" er evig aktuell – etter de siste dagers stridigheter – men ifølge Blixa handler låta overhodet ikke om konflikten. Dessuten var den ca. 15% raskere enn i KBH. Minner litt om da Flick dirigerte "Der Ring des Nibelungen" i Oslo. Blixa er en interessant kunstner. Konsertversjonen er dessuten hakket kjappere og råere enn tidligere i turneen eller live.

«Die Befindlichkeit des Landes» er en vakker sang, men versjonen de spilte i går var helt rå. Hardtslående og vakker og godt, gammeldags Neubauten. Jeg setter den gjerne på repeat en gang eller ti i bilen, men om noen har opptak av konserten tar jeg gjerne imot! Kveldens absolutt beste låt!

«Sonnenbarke» er like utrolig – gliset til Blixa når han synger «corona» - og lyset, da. Det er ikke mye fiksfakseri på scenen når Neubauten spiller. Det er ganske enkelt, og ganske avslappende, men den deilige gule bakgrunnen er fantastisk! Fordelen med den manglende «scenegreia» er at man slipper hundrevis av mobiltelefoner som filmer og ødelegger seansen. Beklager til dem som sto bak meg, jeg håper ikke (og tror ikke) jeg var for irriterende!

Dansefoten tar av med «Seven Screws» - og jeg må sutre litt over publikum denne kvelden. Her kommer den ene rytmiske perlen etter den andre, sånn «kan virkelig ikke stå stille» - og så er det nesten ingen bevegelse foran scenen? Denne konserten hadde fortjent en skikkelig moshpit, for dette tok fullstendig av innimellom, og da Blixa spurte hvor mange som hadde vært på den første, legendariske konserten i Oslo – i 83 eller 84 – var det ganske mange som hadde vært der. Eller i hvert fall sa de hadde opplevd og overlevd både konsert og molotovcocktails. Og de sto helt stille. Dølle folk!

«Grazer Damm» og «Alles in Allem» er greie nok. Har hørt dem live et par ganger tidligere i år. De er aldeles ikke dårlige, for jeg tror virkelig ikke at Neubauten har noe dårlige låter, de er bare litt kjedelige i forhold til resten?

Blixa i Oslo er kanskje ikke like snakkesalig som i København, men han skravler litt innimellom. Fortellingene om hvordan enkelte låter oppsto er ganske fantastisk. Visstnok har de et sett med 600 kort med stikkord, der bandmedlemmene trekker ett eller to eller tre, og det er deres formål med den kommende jam. Litt som Cards against Humanity, bortsett fra at det blir rå musikk av det. Tolv kort forårsaket «Zivilisatorisches Missgeschick» ei slik låt - «radiation into space» - joda, vi hører det!

Vi fikk bakhistorien til «Sabrina» – som ikke kom med i København. Historien altså, ikke låta, historien involverte noen tv-produsenter som røyket noen ulovlige stoffer og foretrakk en annen låt. Som er helt greit for meg, altså, «Sabrina» er vakker!

«Ten Grand Goldie» er en skikkelig dansbar låt, og Alexander Hacke tar fullstendig av på instrumentet sitt. I motsetning til Rudis handlevogn – som visstnok figurerer på scenen for første gang siden 1986 – har ikke dette instrumentet noen nærmere forklaring. Bortsett fra at første kvelden i KBH ble det montert feil vei! Det kan ikke være bare enkelt å være roadien til Neubauten - men samme karen i går som i mai, så han trives vel i jobben!

«Susej» er normalt min favorittlåt av denne tidsalders sett – den er så fantastisk vakker, og forhistorien er morsom, og ja - den går på repeat i bilen fordi den er rå, men denne gangen ble den faktisk slått av «Die Befindlichkeit des Landes» som favorittlåt.

«Taschen», «La Guillotime de Magritte» og «Tempelhof» - ulempene med å ha sett dem tidligere i turneen er at man venter egentlig bare på "Redukt". Maktdemonstrasjonen over alle. Hvilken fantastisk rå låt den er! "Redukt" er bare perverst kraftig.

Men ble likevel helt overgått av Rudi på «Die Befindlichkeit des Landes». Den vakreste kjærlighetsballaden noensinne. Den mest fantastiske musikeren noensinne. Det er lov å være halvgammel og bare ÅHFYFAEN på en musiker? For denne konserten var det Rudi som sjefet over. Ingen tvil.

Kommer jeg til å reise lenger enn langt neste gang Neubauten spiller?

Ja. Ingen tvil. De er helt klart det internasjonale bandet jeg har sett flest ganger, og jeg kommer aldri til å takke nei til å se dem igjen - og allerede i midten av oktober kommer Alexander Hacke og har konsert med sin kunstnerkone Danielle de Piciotto som skal ha utstilling den samme uken!

Setliste: Wedding; Möbliertes Lied; Nagorny Karabach; Die Befindlichkeit des Landes; Sonnenbarke; Seven Screws; Grazer Damm; Alles in Allem; Zivilisatorisches Missgeschick; How Did I Die?; Sabrina; Ten Grand Goldie; Susej; Taschen; La guillotine de Magritte; Tempelhof; Redukt

---

Del på Facebook | Del på Bluesky