Eir live er fantastisk!
Jeg trenger vel knapt skrive hvor mye jeg har gledet meg til denne konserten. Skiva til Eir er tross alt helt fantastisk. At et tilfeldig møte på Rockefellers kick-off med promodronninga skulle tilføre mitt liv så mye spennende musikk, er jeg ufattelig glad for! Jeg tror neppe jeg hadde havna på folkpopfusiongreia uten henne.
Eir / John Dee / 15.11.23
Jeg var som kjent den eneste som var på Parkteatret for primært å se Ævestaden live og ble rimelig imponert (alle andre var der for å se hu andre). Jeg hadde dratt med meg jazzkompisen til John Dee fordi jeg regna med han ville like det, han har tross alt sansen for kvalitetsmusikk. “Jeg har overhodet ikke hørt på skiva så dette blir spennende!”
Én av tingene jeg liker med Ævestaden-gjengen er at de er så herlig unge, forfriskende og ærlige. De mangler fullstendig arrogansen som en del artister dessverre utvikler. Det virker nesten som de ikke selv tror på egne evner. Eir alene – eller, hun hadde med seg bror Ask og Hedda (dama til bror) og Jomar (kompis) – virket nesten nervøs på scena. Det er lov. Første gangen man presenterer solomateriale, med skarpe kritikere i salen (meg selv ikke innbefatta, jeg er jo fullstendig inhabil når det gjelder Ævestaden-gjengen og alt de finner på).
Og jeg drar mer enn gjerne inn sammenligning med Halestorm med vokalist søster Lzzy og bror 'Arejay'. Noen familier er bare mer talentfulle musikalsk enn andre.
Uansett. Eir kommer inn med en fantastisk fejk pjuskepelsjakke som ser utrolig varm ut. Så åpner hun munnen og de første toner kommer ut og herregud, gåsehud. Jazzkompisen var imponert. Jeg også – Eir på skive er bra, Eir live er helt fantastisk!
Dog må det bare sies: Som fotograf synes jeg lyssettingen på Kafé Hærverk er den absolutt verste, men John Dee er ikke langt unna. Jeg er av og til veldig glad for at jeg er musikkanmelder og ikke konsertfotograf (syns du greier deg veldig bra også som fotograf jeg, Siri! -Red) For meg er det konserten og totalinntrykket som er viktigst, at jeg greier å formidle essensen i konserten, uavhengig om det er via tekst eller bilde eller en kombinasjon.
Tilbake til konserten.
“Nå må jeg faktisk ha huskelapp for dette er en ny sang. Også en kjærlighetssang. Om ulykkelig kjærlighet, seffers.” Jeg hvisker “her er inspirasjonen fra Tom Waits” til jazzkompisen, og han nikker gjenkjennende. Lykkelig kjærlighet er litt oppskrytt, tross alt.
“Vi har ikke så mange flere låter enn det som er på skiva, for vi er et ganske ferskt band” - kvalitet fremfor kvantitet! Dessuten spilte de like lenge som de fleste “etablerte men unge” artister som har en skokk med album, og likevel ikke gidder spille mer enn en knapp time.
“Deilige akkorder”, sa jazzkompisen. “Årets konsert etter Palace of Pleasure”. Som i grunnen sier alt, synes jeg.
Mine go-to band er som kjent Ministry, Laibach og Paradise Lost. Litt hardere og råere enn folkpopfusiongreier. Likevel håper jeg det blir en ny konsert med Eir eller Ævestaden snart, for dette er bare så vakkert at flere burde få det med seg.
Setliste? Sjekk ut skiva, så får du nesten hele!!!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Eir med vellykket popflirt
(11.11.23) Tilfeldigheter gjorde at jeg oppdaget Ævestaden men jeg ble ganske raskt hekta. Folkemusikkfusion er egentlig rimelig tøft, uansett hva man fusjonerer det med. Da Eir fortalte at hun skulle sleppe skive så var jeg straks på pletten, for dette vil jeg høre mer av!
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.