Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

En forsmak på ævigheten

Jeg hadde fått en smakebit av Ævestaden på kick off partyet til Rockefeller og likte det lille jeg fikk med meg. Ung, svorsk trio som spiller folkemusikk med snert. Dessuten er de veldig hyggelige, slipper skive i høst og har en kul energi. Dermed befant man seg på Parkteatret en søndags kveld og oppdaget at man slettes ikke skulle se bare Ævestaden, men at de visstnok skulle spille support for Ingrid Olava.


Ævestaden / Parkteateret / 10.09.23


Ævestaden - helvete, det evige sted. “Pedagogisk bruker vi himmelen. Viktig med pedagogikk, ifølge den kulturelle skolesekken.”

Ævestaden minner litt om Origami Arktika. Man trenger faktisk ikke endre for mye på tradisjonell musikk før det blir moderne og kult. Det er ikke nødvendig å hive på masse ekstra stæsj. Jeg har skrevet tidligere om konserter med for mye ræl på scena, her var det akkurat passe. Tre musikere/sangere. Klassiske folkemusikkinstrumenter, sleng på litt synth som driver musikken og vips har du vakker musikk.

Og de synger trestemt! Ikke bare trestemt, men klokkeklart og kanskje muligens antageligvis besitter de noen av de beste stemmene i Norge i dag. Eir Vatn Strøm, Kenneth Lien og Levina Storåkern er dyktige som få. Dessuten spiller de på kule instrumenter: kraviklyre (uttales ikke kravi-klyre selv om hjernen min gjerne vil det), kantele, munnharpe og kuhorn. Og litt elektronikk. I tillegg bruker de skeiv tonalitet, som jeg endelig har fått navn på – når man synger eller spiller surt og det er helt på grensa til å bli forferdelig, men det blir ufattelig vakkert istedet. Litt som pianist Mike Garson på Bowies klassiske “Aladdin Sane”.

“Gud så deilig det skal bli å dø og komme til himmelen” standardsalme, mao, dog er de ikke helt tradisjonelle, jeg tviler på om de sang om motorbåter i fjern fortid – men det funker. Folkemusikk skal være dynamisk og i endring med tiden.

“Nå skal vi skifte toneart og instrument. Det er et finsk instrument med 16 eller 15 strenger? Låta er om ulykkelig kjærlighet og er ekstra lang. Vår siste låt før hun alle er kommet for å høre. Det er grunnen til at vi er her også, gratis inngang!”

Ja, altså bortsett fra meg, da, som ikke hadde skjønt at de "bare" spilte support ...

Dessverre er jeg opptatt fredag 29. september, for da har de sleppefest på John Dee, men jeg synes du burde dra dit. “Solen var bättre där” sleppes uansett 22. september, og den gleder jeg meg til!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Folkemusikk og (relativt) tung rock i skjønn forening

(26.10.24) Dette funker glimrende. Folkemusikk møter relativt tung rock. Men de som måtte mene at dette er noe helt nytt, må tenke om igjen.


Til sjøs med Ævestaden

(20.11.23) Det har blitt mange “nye” for puls.no fra meg det siste året. Teater med Døden på Oslo S. Musical med Verdiløse Menn (som skal på turné til våren – den må du få med deg!). Og nå: musikkvideo. Fordi den er sjitkul og vel verdt å bli sett!


Eir med vellykket popflirt

(11.11.23) Tilfeldigheter gjorde at jeg oppdaget Ævestaden men jeg ble ganske raskt hekta. Folkemusikkfusion er egentlig rimelig tøft, uansett hva man fusjonerer det med. Da Eir fortalte at hun skulle sleppe skive så var jeg straks på pletten, for dette vil jeg høre mer av!


Ævestaden – moderne folkemusikk på sitt aller beste

(28.05.21) Trodde du at folkemusikken var en statisk sjanger? Tro om igjen.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.