Så fint at det nesten ikke er til å tro

Fortjener hun alle 6’erne hun tildeles? Hun er enda bedre.


Hun forhaster seg ikke. Tre år har gått siden «The Silicone Veil»; det begynner å bli 50 år siden The Beatles gjorde 13 album på sju år – og vurdert ut fra resultatet, skal vi være veldig glad for at Susanne Sundfør ikke forhaster seg.

Ryktene har gått om et album fylt av mer streit pop. Tittelen skal vel også antyde noe sånt, men du bør ikke henge deg for mye opp i det. Susanne Sundfør låter stadig vekk som Susanne Sundfør, og tar i all hovedsak i bruk de samme virkemidlene vi har lært å elske henne for.

Det innebærer i korthet: Fantastisk vokal, glitrende låtskriving, ekvilibristisk musikalsk utførelse. Så da er kanskje det meste sagt? Ja, selv om det fins visse haker. Jeg reagerer ikke på hennes hang til de virkelig store arrangementene, nå sågar med Trondheimsolistene. Tvert imot; dette liker jeg overmåte godt. Hva jeg imidlertid kan styre meg for, er låter som toucher musikal-sjangeren.

«Memorial» er en sånn låt. Monumental? Ja, og særdeles «flott». Men jeg mener den «kløner til» uttrykket. Hun har intet behov for å vende seg mot verken Abba, Vivaldi eller Johann Sebastian Bach. Jeg kjenner bare til én komposisjon jeg virkelig syns er fabelaktig i denne sjangeren. John Miles«Music».

Susanne Sundfør har alt å vinne på å reindyrke sitt egne, helt spesielle pop/rock-uttrykk – kall det gjerne majestetisk – og har intet å tjene på å lene seg til uttrykk helt i utkanten av kjernematerialet. Om hun skulle finne på å vri hodet en smule, vil jeg råde henne til å ta en kikk på den industrielle David Bowie. Hun kan gjerne bli litt mørkere.

Men dette er selvfølgelig et spørsmål om smak og behag. Det vesentlige er at Susanne Sundfør har kommet opp med et album som nesten er for godt til å være sant.

Har jeg et favorittspor? Det må bli «Silencer»; stort vakrere er det vanskelig å tenke seg popmusikk. Og jeg elsker hintet til avslutninga av The Beatles' "A Day in The Life" i inngangen til "Delirious". Men ikke tenk for mye på singelhits i denne sammenhengen. «Ten Love Songs» er én eneste, sammenhengende lang hit.

SUSANNE SUNDFØR
Ten Love Songs
Warner Music Norway


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!