Akustisk og bra, men smått gåtefullt
Med sitt fjerde studioalbum møter Gåte sitt publikum i bort i mot helakustisk drakt. Modig, effektfullt, vellykka. Men et varig ståsted?
Da Gåte i 2002 debuterte med «Jygri», hadde vi endelig fått en kvalifisert arvtaker til 70-tallsbandene Folque og Nøkken. Omtrent samtidig kom Kari rueslåtten på banen. Jeg veit ikke om det er et tegn i tida, men faktum er at både Rueslåtten og Gåte i starten av 2020-tallet tar det musikalske uttrykket «ned». Mer organisk, om du vil.
I denne historia hører også navn som Valkyrien Allstars, Hekla Stålstrenga og – ja, faktisk – Ym:stammen med. Også Vamp har en naturlig plass i denne fortellinga.
Deler av dette albumet har vi hørt før, i elektrisk utgave. «Horpa» kan være en god referanse, om du vil sjekke endringer. Låta ble presentert på «Svevn» (2018), og var pakka inn i et særdelestungt lydbilde. Nå akkompagneres Gunnhild Sundli i første omgang av et slags kirkeorgel og Sveinung Sundlis akustiske fiolin.
Det låter fint, hele veien gjennom. Men jeg sitter med en følelse av at Gåte i nær framtid igjen vil være klar for å plugge inn. De har tyngre skyts i sitt våpenarsenal. Og helt akustisk er dette albumet definitivt ikke. Eller kanskje heller – akustisk kan også være tungt:
.Del på Facebook | Del på Bluesky