Riders On The Storm
Jim Morrison var vokalist i The Doors, og som sådan en av det 20. århundrets viktigste tekstforfattere. For ikke å si en av sin og fortsatt vår tids viktigste pop-posører. Det fins flere av dem, javel - men Jim Morrison sto i en særklasse. PULS har fått tilsendt et brev, som vi mer enn gjerne viderebringer.
Denne helga er det 50 år siden James Douglas Morrison døde i Paris, Frankrike, bare 27 år gammel. Lørdag 3. juli 1971.
"De kalte seg The Doors. Navnet ble tatt fra boken «The Doors of Perception» av Aldous Huxley, som igjen hadde hentet uttrykket fra en linje i diktet «The Marriage of Heaven and Hell» av William Blake: «If the doors of perception were cleansed every thing would appear to man as it is, infinite.» Morrison uttrykte dette som «There are things known and there are things unknown. Inbetween are the doors.»" (Wikipedia)
Jim Morrison skrev også dikt. Så jeg var sjølsagt fan. Bøkene hans står framdeles i hylla.
Lydspor til livet. Den siste plata med The Doors kom i april 1971. "L.A. Woman" ... I august det året begynte jeg på gymnaset i Bø i Telemark. Juleferien tilbragte jeg hos farmor og farfar i Hinderåvåg utafor Haugesund. Det var dem, en onkel og en tante og unga deres; de tre småfetterne. Dette var også siste gang jeg var i huset som farfar bygde mens han og kona hans levde. Siste besøk. Så det sitter sterkt i minnet.
Kjæresten i Bø hadde lånt meg en liten bærbar platespiller. Og jeg hadde med tre plater. Det var Fleetwood Mac "Mr. Wonderful", dobbeltalbumet "untitled" med The Byrds - og siste plata med The Doors.
Jeg hadde et soverom helt for meg sjøl oppe i andre etasje. Så skrev man dikt til Vivi Ann mens man lytta til musikken og innimellom rulla en Tiedemanns Gul #3 og blåste røyken ut av vinduet. Man hadde til og med en liten dram på lur. Den fant man i kjellerboden. Farfar og farmor var vel nærmest avholds. Men onkel Endre var lege, som sin kone. Med tilgang til teknisk sprit. Så han hadde med seg hjemmelaga grønn likør fra doktorvillaen i Asker.
Sjøl om jeg var 16 ble jeg plassert ved "barnebordet" når det var måltider. Så der sitter jeg etter aftensmaten lille julaften og hører onkel si: - Hva sier du svigerfar, skal vi unne oss en likør til kaffen i kveld? Hvorpå han går ned i kjellern for å finne flaska. På vei gjennom stua etterpå hører jeg ham si, halvhøyt: - Hm, jeg kan ikke huske at den var så lys i fargen... Man hadde jo etterfylt med vann. Men saken ble ikke forfulgt.
Det siste jeg gjorde før jeg dro tilbake til skolen var å ta med meg en av disse nummererte innendørs standardnøklene. Fra et lite brukt rom i kjellern. Med det samme nummeret på som på låsen på jenterommet i rektorboligen i Bø. Dét skulle være min nyttårsgave til Vivi Ann:
"A Room of One's Own"
Fordi jeg mente (og mener) at når man er 15 år må det være lov å ha litt privatliv. Det må kunne gå an å låse døra til sitt eget rom.
Plata med The Doors var nok den jeg likte best/spilte mest den jula. Men denne sekstenåringen følte seg også litt sånn ... Mr. Wonderful ... så slik kan vi gjerne signere denne første lørdagen i juli 2021. Fortsatt god sommer. Nå er det røykepause ved dette tastaturet. Nei, jeg har ikke skifta merke.
Del på Facebook | Del på Bluesky