Flere blikk på én og samme utgivelse?

I dag gjeninnfører vi en gammel og god tradisjon i PULS: Vi setter to anmeldere på samme utgivelse. Det fins flere grunner til at vi gjør det på denne måten.


Vi kaller det «Parhesten», og vil praktisere dette utelukkende i utgivelser vi anser som svært betydningsfulle. Denne gang handler det om Teenage Fanclub. Glasgow-bandet har vært med oss siden 80-tallet ble til 90-tall, og gjester Vulkan Arena i Oslo 24. april neste år.

Hvorfor «Parhesten»? Blant annet fordi vi ønsker å synliggjøre hvor subjektiv musikkanmelderiet er som journalistisk sjanger. Når Dagbladet eller Dagsavisen deler ut en 6’er for eksempel til Ola Kvernberg, så er jo ikke dette uttrykk for hva musikkredaksjonen i de to avisene som helhet mener.

Mer presist: Det skal mye til for at redaktøren i PULS slakter en ny utgivelse fra The Rolling Stones (men det har skjedd). Men det fins helt sikkert skribenter hos oss som syns Stones er møkk kjedelige! Og som derfor ville ha skrevet at «dette er bare det samme gamle mølet om og om igjen». Enkelte musikkanmeldere er ubetenksomme nok til å skrive noe sånt om ei ny plate fra Status «again and again» Quo!

I våre spalter skal det være mulig å ha forskjellig oppfatning. Men vi publiserer selvfølgelig ikke anmeldelser som ikke er godt, faglig begrunna. Redaktøren slipper ikke gjennom en anmeldelse av den nye skiva til Noel Gallagher’s High Flying Birds uten at skribenten har et forhold til Oasis spesielt og britpop-sjangeren generelt (singelslippet er lovende).

Forresten – det kan skje! Hvis en faglig dyktig ungdom kommer inn og ser britpop-fenomenet med helt nye øyne.

Så det kan altså skje, at den neste skiva til Susanne Sundfør får både «tommel opp» og «tommel ned» i våre spalter. Vår lovnad til leserne, er at det som publiseres skal være basert på Aftenpostens gamle slagord - «Solid bakgrunn for egne meninger».

Kos deg med de glimrende anmeldelsene av Teenage Fanclub, signert Marie Bergli Fodstad og Bjørn Linnerud. Plata er fin, den – om noen spør redaktøren!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!