Ledfoot & Ronni Le Tekrø – et fruktbart samarbeid

Det er ikke alt Ronni Le Tekrø tar i som blir til tung glam-metal. Sammen med Ledfoot spiller han mer eller mindre streit, nedtona rock i forskjellige varianter – alt annet enn heavy metal.


De kommer fra hver sin kant i musikklivet, og har et publikum som ikke er spesielt bevandra i «partneren»’s liv og levnet. Tekrø har et hengivent metal-publikum verden over som sjef i TNT. Tim Scott McConnell – altså Ledfoot – har ståsted americana/streit amerikansk rock. Illustrerende nok er han mannen bak «High Hopes», en låt han skreiv for The Havalinas - og som Bruce Springsteen spilte inn. Ja, Springsteen brukte den til og med brukte som albumtittel.

Ledfoot fikk Spellemannprisen for årets blues-album med «White Crow» for to år siden, og Tekrø er jo viden kjent for sitt samarbeid med Terje Rypdal. Så dette er herremenn som er vant til å samarbeide over sjangergrensene.

Musikken de skaper sammen er av typen klassisk, meditativ rock. Det går for det meste stille og rolig for seg, men de kan også trå på gasspedalen. «Shut Up», spesielt refrenget, er som sampla fra katalogen til Bruce Springsteen. «This Town» kunne gått rett inn på Springsteens «HumanTouch»/ «Lucky Town».

Men de liker altså å roe det helt ned, som i «Imperfect World» - en låt som faktisk sender tankene i retning «Stairway to Heaven».

Nesten alle låtene er co-skrevet av Ledfoot og Tekrø – både hva musikk og lyrikk angår. Resultatet er en oppsiktsvekkende dristig utgivelse.

Jeg aner ikke hvor mange forskjellige gitarer som benyttes. Mange – og de brukes med omhu. Slide, akustisk fingerspill, bare sjelden helt «vanlig» elektrisk gitar – og aldri heavy metal-gitar. Det meste låter temmelig eksperimentelt, og de som ønsker seg ei ny TNT-skive må leite andre steder.

Sist gang vi hørte fra Ronni Le Tekrø var hans vellykka samarbeid med Thor-Rune Haugen. Jeg er nok ikke aleine om å ønske meg et album med Tekrø som skikkelig gitarhelt igjen. Men i dag er han kanskje ikke akkurat der i sin karriere?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ledfoot tråkker nye stier i arbeiderklassekulturen

(13.05.24) Fins det en arbeiderklasse-musiker med ståsted kongeriket Norge?


Ledfoot og Le Tekrø briljerer

(28.03.23) Har du tenkt å la denne juvelen skli deg hus forbi? Ikke fornuftig, spør du meg.


Ronni Le Tekrø i widescreen

(26.03.22) Instrumentalt har Ronni Le Tekrø bare seks strenger å spille på. Men penslene han denne gang benytter er dyppa i et fargerikt malerskrin.


Ledfoot har skrevet musikk til «Exit»

(01.03.21) Tim Scott Mconnell, etter hvert bedre kjent som Ledfoot, dukker snart opp på en tv-skjerm nær deg.


Ledfoot: The Devils Songbook

(20.12.07) Bak artistnavnet ”Ledfoot” skjuler Tim Scott McConnell seg. Etter å ha spilt i rockabillyband som The Rockats og The Havalinas er hans siste album ,”The Devils Songbook”, det tiende i rekken hvor kun en tolvstrenger og fot-tramp tar for seg det instrumentale. Dette er nærmest for bluespop å regne for denne djevelens sangbok er nærmere himmelporten enn helvetes avgrunn.


Stein Østbø: Hekta. Ronni Le Tekrø - Et Liv I Rock

(07.11.07) Jeg kan ikke huske sist gang jeg har brukt så mange timer på å lese knappe 200 sider. Forklaringa ligger dessverre ikke i at det her er et must å få med seg alle orda. Poenget er at det går veldig tregt, når du leser noe som er kjedelig.


Ronni Le Tekrø: Kingdom Of Norway

(12.10.07) Etter årets nedtur i form av TNTs "The New Territory" var det med sterkt blandede følelser Ronni Le Tekrøs nye solo- skive ble avhentet. Mannens tidligere sidesprang har vært av variabel kvalitet, og "Kingdom Of Norway" skulle vise seg å følge i det samme fotsporet.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.